I dag braker Fjøsfestivalen løs på Melhus! På bildet ser du litteratursjef Ane Nydal flankert av festivalsjef Magnus Loddgard, rundt klokken fem på morgenen, etter en heidundrandes vellykka festival 2012, nettopp avholdt konsert med hæst & fæstbandet All in for Ramtamtaramtata, før fossebading og nachspiel i badstua med klein høytlesning av Christian Refsums Kåte dikt. Hva kan vi vente oss i år? Vi tok en prat med Ane om tingenes tilstand de siste timene før avspark.
– Hei, Ane. Først: Fjøsfestivalen, hva er nå det slags festival?
– Skal du sette oss i bås, trenger du et helt fjøs. Og det har vi. På Fjøsfestivalen på Melhus i Sør-Trøndelag fylles fjøs, tun, kirke, sauna og torg med opera, bluegrass, samtidsmusikk, rock, pop og svingom, forfattersamtaler, opplesninger, kurs og performance. Schlagere stiger opp fra utedoen, mens katten Arne Næss holder oppsyn med Buñuel-kinoen som surrer og går på traktorhengeren.
Vi er opptatt av å lage en atmosfære både for dem som er vant med spoken word, sonetter og forlagsfesters nachspiel og dem som er vant med Olav Duun og fæst på lokalet. Barn og ungdom kan ri på ponni eller kurses i tegneserieskaping og låtskriving. Du kan drikke vårt egenbrygga øl og spise kortreiste griser som heter Tor. Vi vil bidra bidra til bevissthet om kultursatsning på bygda, og bringe progressive impulser til gards og bygdekulturen ut til urbane sinn. Idyllen, tunfotballen og eggene fra hønene kommer av seg selv.
– De gangene vi treffer på deg, pleier det som regel å være i sentrumsnære strøk. Hvordan ble du involvert i Fjøsfestivalen – og hva får ei urban jente fra østlandet til stadig å vende tilbake til gården på Melhus?
– Ja, det kan du spørre om. Det var venner fra Melhus som fikk meg til å flytte til Trondheim for å studere, og jeg ble i go’byen i mange år, med enkelte avbrudd – jeg flytta tilbake tre ganger. Det var innbydende fester på ulike gårder i Melhus med karskfontene og pols, fossebading og selvdøde hunder omgjort til skinnfell. Jeg deltok som gjest på festivalen fra dens spede begynnelse i 2002, før jeg sto for det første litteraturprogrammet i 2010.
I Melhus får du både det trauste og det kunstneriske. Jeg liker kombinasjonen, og at de trauste og kunstneriske ikke bare omgås, men kan være begge deler i samme person. Melhus kommune har hatt en god kulturskole som har avlet fram mange dyktige kunstnere, forfattere og musikere. Hør, hør, landets kommuner! Men først og fremst er det vel stemninga på Loddgarden, innsatsen fra frivillige og familien som driver den og det at vi nå er to stykker som først ubetalt, så til en viss grad honorert, sammen med utslitte og lykkelige frivillige, får til å lage en festival som både er profesjonell, utforskende og toillat.
Og for å slutte med barndommen: Å være skilsmissebarn er å være flerkulturell i ordets minste forstand, og Østlandet byr på så mangt. Hos mamma i forstaden hoppa jeg paradis med fotformsko og kritt fritt for kjemikalier. Hos pappa på landet trådte jeg i chaps og cowboyhatt og rei på det som ris kan; Hereford-okser, huskyer, griser og gjess. Ja, og hester, da. Så bygdeliv og urbanitet er like forenlig som det harry og det høyverdige.
Dessuten vil jeg poengtere at Melhus er sentrumsnært. Det er Trøndelags Grorudalen, slik Groruddalen var før utbygginga. Det vil si 20 minutter fra byen.
– Fra årets program merker vi oss spesielt den amerikanske poeten Adrian Matejka, som i og med sitt besøk til Melhus gjør sin første opplesning i Europa (!). Hvem er han?
– Han er en kul poet og skrivelærer som jeg ble oppmerksom på da jeg mingla som best jeg kunne på National Book Award i New York. Han var nominert for sin tredje diktsamling The Big Smoke, som handler om Jack Johnson, den første svarte tungvektsmesteren i boksing. Johnson fikk stor betydning for kampen mot segrering i USA, både før og etter at han døde i 1946. Selv om det er en god ting, var nok ikke Johnson helt god, særlig ikke med hensyn til behandlinga av kvinner. Boka viser at politikk, etikk, sport og poesi kan henge sammen, og dermed nå ut til mange.
Matejka er født i Tyskland, men har ikke vært i Europa på 20 år. Og her lurer vi ham inn i et midtnorsk fjøs, for hans første opplesning på kontinentet. Jeg ba ham ta med både støvler og slips. Vi har også et arrangement på Ingensteds i Oslo gjennom Litteratur på Blå 28. juli. Etter at avtalen med ham var i boks, ble han nominert til Pulitzer. Det var helt ok for oss, altså.
– Badstua var en av nyvinningene fra festivalen i 2012, og ble bl.a. benyttet da Vigdis Hjorth leste erotiske passasjer fra Henry Miller for småsvette tilhørere. I år er det Dag Solstad som er hedersgjest. Hva kan publikum vente seg?
– Det vil vise seg. Dag Solstad sier at hvis vi setter ham i den badstua, kommer han til å dø. Fjøsfestivalen vil gjerne bli lagt merke til, men ikke for å ha dehydrert Norges mest fremstående forfatter. Jeg sa at noen handymen fra Klett kunne ordne med en intravenøs løsning fra fossen. Han rista på sine fyldige fjon og sa: «Ta heller kona mi! Hun tar alltid badstu på Gran Canaria!» Therese Bjørneboe tåler åpenbart å ha det hett.
Så hva som skal skje i badstua er under avveining. Forslag mottas! Det bør enten være kleint eller beyond høykulturelt eller så usaklig at det blir gøy lell. Vi spurte Åge om han ville spille «Lite lys og mytji varme» i skinnet fra vedovnen, men han er på turné. Neste gang!
– Vi må innom Brødet & Eselet også. I forbindelse med bestillingsverket Griskokknetter utgir vi en chapbok med materiale fra forestillingen. Hva var bakgrunnen for at dere ønsket dette verket?
– Onsdag 23. juli feirer Norge Alf Prøysens 100-årsdag. Fjøsfestivalen feirer med akkompagnert allsang, og konsert med POING og Maja Ratkje. Men hvordan skulle Prøysen markeres i Fjøsets litteraturprogram? I Prøysenresepsjonen har Jan Erik Vold stadig minnet om at Nå seiler vi på Mjøsa faktisk ikke handler om trivsel til vanns, men om den klassiske ferjemannen vi alle skal møte, som fører oss over til dødsriket sånn cirka ved Eidsvoll. Poenget er å ikke gjøre Prøysen til en musematte, men huske hvor kompleks han er. I året for både grunnlovs- og Prøysenjubileum er det stor fare for sementering snarere enn nytolkning av kulturarven. Men Prøysen må jo også få en dag i mårå!
Så hvem kan få oss til å tenke noe nytt om Prøysen? Kanskje være litt frekkas, men på en respektfull måte? Tenkte jeg. Da steg bildet av et vesen med en lærsekk på hodet som beiner halvnaken gjennom noe gras opp fra mitt Kulturrådssøknads-trette indre. Hvor hadde jeg det det fra? Jo, fra Brødet & Eselets forestilling Vi er motorvei som ble oppført på Avant-Garden i Trondheim i fjor. Jeg kontakta Gunnar Wærness og Henrik Skotte.
Jeg har inntrykk av at Gunnar Wærness, som har skrevet så snurrige, vemodige og særegne dikt, leiter etter en måte å komme ut av poetrollen på. Der man blir mottatt som «Wow, poet? Oi. Hmm.» Og så går man rundt og er poet, med den statusen det gir å være en outsider med en ugjennomtrengelig kulturell kapital, mens nesten ingen leser tekstene og enda færre forstår dem. På festivaler står man stille og leser fra et ark. Det betyr ikke at det er tekstene som skal gjøres noe med, og den enkle opplesningen er verdt å ta vare på som et rom for ro og nærlytting. Men poesien har alt å vinne på å utforske hvordan den kan fremføres. Det er jo blitt gjort i hundrevis år, men i et knallseriøst litterært Skandinavia fremstår den avdøde hurragutten Triztan Vindtorn fortsatt radikal.
Med forestillinga Vi er motorvei, som de gjør på nytt i fjøset fredag 25. juli, gikk Henrik og Gunnar til kabareten. De importerte dyrehoder fra Kina, sydde karnevaleske kostymer, tok av seg buksa (der kremta jeg som en borgerlig frue, det må innrømmes) og skapte blant mange andre vesener denne heslige, nydelige Lærva som springer rundt i den nevnte lærhetta. Det ligner fransk bouffon-teater, der en type klovner kommer til jorden med sitt utenfra-blikk på menneskets adferd og vilkår. Det är synd om människorna. Henrik og Gunnar sang og spilte, og med videoprojisering og miksepult så vi konseptet multimedieshow på sitt mest naivistiske vis. Ut av viraken kom politisk og medmenneskelig kunst: Det dreide seg om det ene menneskets avmakt og utenforskap, men videre en avmakt og utenforskap som Europas folk er sammen om. Nederst i hierarkiet som følger av overnasjonal styring, det vil si EU.
Og her kommer griskokken inn. Etter at vi ga dem en seddelbunt med bilde av Prøysen og en lapp der det sto: «Feel free!» har det gnistret og sprutet fra Brødet & Eselets laboratorium. På disseksjonsbordet lå salig Alf, fred være med ham. Griskokkens utsiktspunkt er fra nederste trinn på rangstigen. Men en stige kan jo snus. Det jeg har sett av manus er helt nydelig, koko og slagkraftig som et mjølkespann i sving. Men heller ikke vi veit ennå hva denne duoen har kokt sammen. På onsdag ser forestillinga Griskokknetter dagens lys. Det er godt mulig fjøsfolket blir sittende å tenke: «Wow, Prøysen? Oi. Hmm.» Men da har vi i alle fall fått noe å tenke på.
– Det er nå kun snakk om timer før årets festival braker løs. Hvilke forventinger har du til de kommende dagene?
– Oi! Hmm. Jeg gleder meg til at timer med e-poster, søknadsskriving og pressemeldinger forvandles til at folk svinser rundt på tunet, nynnende på en arie fra operaen, på vei til kirka med et nytt bekjentskap for en trekkspillbonanza, spente på å høre hva Dag Solstad mente med hele den slektsrekka i forrige bok og ikke minst med all sodden i Professor Andersens natt.
Kort sagt, jeg har forventninger til å se folk og fe av levende kjøtt og blod. Vi er to stykker som gjennom ett år skriver søknader som kanskje vil gi oss honorarer for at vi har sittet der og søkt. Det er en uviss bransje, og vi gjør det fordi det er så himla gøy og føles betydningsfullt, for både bygda som kan få en kladeis kultur i fleisen, og for de tilreisende, som kan se hva bygde- og kommune-Norge har å by på av kultur og landskap. Og for oss selv, som får brukt kompetansen vår innen litteratur, musikk og formidling på et hjertebarn, som også andre blir glad i. Når festivalen nærmer seg entrer et fantastisk lag med frivillige og andre underbetalte fjøset, og løfter festivalen ut i virkeligheten. Jeg håper og tror publikum vil sverme, lære noe, inspireres og gi oss råd til neste gang.
– Hvis vi sånn på tampen skal tillate oss et lite blikk i bakspeilet – hva vil du trekke frem som høydepunkt fra tidligere festivaler?
– Altså, jeg har knapt sett noe klammere enn da Vigdis Hjorth i 2012 rava ut av badstua etter en times opplesning av den samme passasjen hos Henry Miller hvor en fyr gir en dame sju orgasmer, jeg kom ut av tellinga på hvor mange det ble. Det var gøy. Og ungen i meg vil gjerne gjenta badeandløpet fra 2010, da 200 nummererte badeender ble lodda ut for å konkurerre om hvem som kom først ned fossen. Det var ulidelig spennende, for ledeanda kunne plutselig komme i bakevja ved å bli sittende fast i en virvel.
Av mer seriøse ting var det sterkt å høre Tomas Espedal lese en passasje fra Imot naturen, lenge før romanen var ferdig. Jeg tror det ble litt mye for ham, han fullførte ikke opplesninga da han selv hørte hva han hadde skrevet – og satt på trykk i tidsskriftet Utflukt, som vi samarbeida med det året.
– På nettsidene deres kan vi lese at Fjøsfestivalen startet som en liten vennefestival i 2002. Over tid har den gradvis vokst seg større. Hvordan ser festivalen på fremtiden?
– Barnet har blitt stort: Vi er blitt del av Norske Festivaler, danna AS og det som før var et Sankthansbål for festivalsjefens venner fra Musikkhøyskolen, er blitt en festival som folk fra Oslo, Bergen og annensteds reiser til. Vi har langsomt fått Melhusbyggen til å forstå at vi er her også for dem, ja, vi vil så gjerne danse med dem! Vi har fortsatt en vei å gå med å få mer stabil og mer økonomisk støtte, selv om vi er glade for de instansene som har tro på oss. Vi skal ikke bli for store, men feste grepet ytterligere med miksen av profesjonalitet, bygdekultur og såkalt høykultur, sjarm, tant og fjas.
Jeg kan ikke svare for musikkprogrammets visjoner akkurat nå, for musikk- og festivalsjef Magnus er i ferd med å bygge en trapp av nyfelt or fra høyloftet. Jeg veit at han har store ambisjoner for de kommende operaforestillingene. Vi har jo alltid nyproduksjoner. En dag vil vi sette opp en opera som heter Sa brura. Vi veit ikke hva den skal handle om ennå.
Hvert litteraturprogram siden starten i 2010 har vært utforskende og lekent når det gjelder innhold og fremføring. Som med bestilte tekster med temaet «Bonderomantikk», og utradisjonelle opplesningsformer som når Eirikur Örn Nordahl lirer av seg flerspråklige dikt i et hysterisk tempo, med artikulasjon som en auksjonarius. Samtidig har vi hatt fokus på én hovedgjest, som Tomas Espedal, Vigdis Hjorth og i år Dag Solstad. Vi vil fortsette med det, og også ha med oss de unge og ubesudlede, men jeg må jo si det bruser i påfuglfjær og bobler i formidlingsglede ved å introdusere en forfatter til Europa, med Adrian Matejka. Om vi får mulighet til å introdusere flere, vil mengden av lykke og opplysning øke. Og hva er vel bedre enn lykke og opplysning?
Drømmen er å ta badstu med novellemesteren George Saunders. Jeg spurte, men han svarte: «That is such a sweet offer but I’m afraid I can’t – I am committed to staying home all summer & working on this new book, after a year of traveling too much. But thank you! Wish I could be there. Sounds idyllic.»
Det er jo en strålende nyhet at han jobber med en ny bok. Tenk om han kunne skrevet en novelle fra Melhus. «The cowshed which became a paradise.»