Kristofer B. Grønskag ble nylig presentert som en av de nye husdramatikerne ved Dramatikkens Hus og deltar for øyeblikket med et stykke på Dramatikkfestivalen. Vi slo av en prat.
– Gratulerer med stillingen som husdramatiker! Kan du fortelle litt om hva dette vervet innebærer?
– Tusen takk! Dette vil si at jeg er én av 16 dramatikere som blir knyttet til Dramatikkens hus de neste to årene. Akkurat hvilket innhold dette programmet vil bli fylt med, er nok noe som defineres etterhvert som prosjektet utvikler seg. Men rent konkret inneholder programmet økonomisk støtte i to år, muligheter til å bli en del av programmet til Dramatikkens hus, og dessuten det å kunne benytte seg av den gode kompetansen som finnes ved, og rundt, huset. Man kan se for seg at mulig bruk av huset er prøveperioder i øvingssalen, mulighet til å tilknytte seg dramaturger, skuespillere og instruktører, lesninger og visninger. Mulighetene er mange. Dessuten vil man kunne benytte seg av det store mangfoldet i kunnskap og kunstsyn som finnes blant de 16 i dramatikersammensetningen.
– Du deltar også på Dramtikkfestivalen med stykket «Kinder K». Hva slags stykke er dette?
– Dette er et stykke som tar utgangspunkt i to hendelser. Den ene hendelsen er nazistenes drap på Gerhard Herbert Kretschmar, som ble det første barnet drept i nazistenes eutanasiprogram (som utviklet seg til å bli en systematisk utryddelse av det de definerte som unormalt og annerledes). Den andre hendelsen er et par i vår tid som skal få et barn, hvor det viser seg at noe er annerledes med barnet som ligger i morens liv. Disse to historiene fortelles samtidig og flyter over i hverandre. I bunn og grunn er det et ganske vondt stykke om menneskeverd.
– For oss forfattere virker veien fra tekst til ferdig teaterproduksjon både mystisk og magisk. Hvordan opplever du selv denne fasen, og hvor viktig er arbeidet med regissører og skuespillere i prossessen frem mot det verket du forestiller deg når du sitter og skriver?
– Også for meg kan denne prosessen noen ganger virke mystisk og magisk! Det kanskje viktigste man får ut av en slik prosess er det man lærer av å få teksten sin spilt for et publikum. Teksten som skal komme til liv, kommer til liv, og man ser den slik den «skal være» for første gang. Slik sett er prosessen helt uvurderlig. Nå skal det sies at jeg ikke har hatt mulighet til å følge prøveprosessen med Kinder K, men så stykket for første gang dagen før premiere. Man opplever jo ofte at det man tenkte da man skrev, blir realisert på en helt annen måte enn hva man så for seg. Dette er noen ganger litt vondt, men som oftest er det frigjørende. Og det er tross alt i dette møtet at mye av de gode aspektene ved teater som medium eksisterer.
– I likhet med flere andre deltakere på årets festival er du tilknyttet scenekunstgruppen Propellen i Trondheim; du var også med som instruktør i talentprogrammet Unge dramatikere på Trøndelag teater tidligere i vår. Hva vil du si om dramatikermiljøet i Trondheim for tiden? Ser det lyst ut?
– Dramatikermiljøet i Trondheim ser veldig lyst ut! Både Propellen og Unge dramatikere er svært viktige bidrag til dette. Det er mange som skriver, det er mange som skriver godt, og det er en svært åpen tilnærming til hva en dramatikers funksjon er. Dette tror jeg er veldig sunt. Det er ikke gitt at en dramatiker er en som skriver. Det finnes mange måter å skape scenetekst på. Propellen og Unge dramatikere viser også et annet viktig poeng: dersom man skal skape engasjement rundt nye tekster så må man være med på å skape dette engasjementet selv. Man kan arrangere lesninger, søke økonomisk støtte sammen, hjelpe hverandre. Det som kommer ut av dette er et mangfold av tekster, og noen av disse tekstene er veldig gode!