Rachel Kushner
The Flame Throwers
Scribner, 2013
I amerikansk media har Rachel Kunshers siste bok vært en snakkis det siste året. Folk som kollega Jonathan Franzen og James Wood i The New Yorker har dosert superlativer. Det eneste de fleste ser ut til å reagere på er at romanen muligens er for lang. Noe jeg på sett og vis kan være enig i, selv om det ikke bryter flyten og stilen.
Dette med den «store amerikanske romanen» tas opp i amerikansk presse hver bidige gang noen skriver en bok på over to hundre sider som inneholder en form for historisk og samfunnsmessig perspektiv. Denne formen for kulturdiskurs er typisk amerikansk, og grunner nok sikker som mye annet i håpet om at et kunstverk skal komme og sette alt i perspektiv. Men en slik messias av en roman har ennå ikke manifestert seg. Med dette i bakhodet vil jeg hevde at om man kanskje forholder seg litt mer avslappet til begrepet om en second coming av Mark Twain, vil man lese The Flame Throwers med et blikk fylt av ærefrykt og avmålt lykke.
Boka er ikke oversatt til norsk ennå, men språket er ikke verre enn hos Philip Roth, og selv om det selvfølgelig er nyttig å ha litt bakgrunnskunnskap, tror jeg at man fint kan nyte boka uten å føle seg utenfor.
Handlingen følger den unge kunstneren Reno, hun har flytta til New York og jobber i en filmredigeringslab. Boka åpner med forsøket hennes på å sette fartsrekord, for gatelovlig motorsykkel, på saltslettene i Bonneville i Utah. Det hele er et ledd i et land-art prosjekt som er muliggjort av hennes nye kjæreste, minimalistkunstneren Sandro fra Italia. Sandro er den yngste sønnen i Valera-familien, som eier motorsykkelmerket Moto Valera. Med en ny Valerasykkel kjører altså Reno til saltslettene. Hvordan dette går skal jeg ikke avsløre, men historien går via kunstmiljøet i New York på 70-tallet, hvor romanen er befolket av en rekke virkelige kunstnere fra perioden, til Italia for å besøke Sandros mor og bror. Til gatekamper i Roma og så tilbake til kunstscenen i New York igjen.
Innimellom nåtidsfortellingen får vi tilbakeblikk til historien bak Moto Valera-konsernet. Hvordan Sandros bestefar ble medlem av en motorsykkelbande med futurister som vervet seg til tjeneste under første verdenskrig. Samt innblikk i arbeidsforholdene til indianerne som jobbet på konsernets gummiplantasjer i Brasil. Familiens kobling til fascistpartiet og byggingen av autostradaen tematiseres hele tiden i forhold til klasseskillet i Italia og det personlige forfallet i Valerafamilien. Sandros eldre bror har tatt over bedriften og ender i romanen med å bli kidnappet og skutt av Røde Brigade. Sandro på sin side blir fortalt av sin far at Sandro må bli kunstner, fordi han ikke er skikket for noe annet. Det er slike ting yngstesønner gjør. Så Sandro lager minimalistik kunst, blankpolerte metallkuber, som for å motarbeide den futuristiske patosen av fart som bestefaren etablerte.
Jeg håper noen snart tar på seg å oversette boka til norsk, fordi jeg tror at dette kan være noe vi kunne trenge å ta en titt på i forhold til hva som skrives av romaner her til lands. Kushner minner om Fløgstad slår det meg, men det er mer fart her og selvfølgelig et mer feministisk blikk på nær historie. Med amerikanske eksempler kunne jeg ha sagt at hun skrivingen hennes ligger et sted mellom Joan Didion og Jennifer Egan, men jeg vet ikke hvor nyttig det er for å inspirere noen til å lese boka.
Jeg kan i hvert fall si dette: Noen burde oversette og noen burde omtale. Det vil ikke overraske meg om vi i Beijing Trondheim snapper opp det første norske intervjuet, men utfordringen er herved gitt!