Poetene Ariana Reines, Julian T. Brolaski og CA Conrad er blant de største navnene innenfor den moderne amerikanske lyrikken. Tirsdag kveld var de på Digs og deltok i Poesiti, en arrangementsrekke som har til hensikt å presentere spennende lyrikere for trondheimspublikummet gjennom samtale og opplesning. Anne Dorte Lunås ledet samtalen, og arrangørene var Norsk Forfattersentrum, Litteraturhuset i Trondheim og Beijing Trondheim.
Litteraturinteresserte mennesker i alle aldre har fylt opp lokalet på Digs, og det lukter sol, øl og forventning. De tre lyrikerne minner om eksotiske fugler – slike man kan være heldig å få et glimt av en varm sommerkveld når alle forhold ligger til rette. Det glitrer i krystaller rundt halsen på Conrad, man ser så vidt øynene på Reines gjemt bak det store, krøllete håret og de kraftige brillene, mens ville hester løper over den western-inspirerte skjorta til Brolaski.
De tre poetene fortryller publikum fra første stund med sin selvuhøytidelighet, og latteren sitter løst både hos hovedpersonene og de som har kommet for å møte dem.
De starter med høytlesning fra egne verker, og det er tre helt forskjellige stiler både når det gjelder tekst og framføring. Conrad er førstemann ut og leser fra The Book of Frank, som tar utgangspunkt i en slags surrealisme og fremmedgjøring av en rekke konkrete hverdagssituasjoner. Han har en særegen måte å lese diktene på, et hyppig skifte i toneleie og trykk, som gjør det lett for tilhøreren å leve seg inn i det som fortelles.
Når Reines leser så føles det nesten som man blir fanget i en malstrøm, kombinasjonen av rytmen og det repetitive i teksten og måten hun leser på gjør at man blir sugd inn i opplevelsen.
Julian tar for seg sin kommende bok, Horse Vision. Han sier at selv om rim ofte blir oppfattet som klisjé og gammeldags, så liker han det likevel, fordi det gir en annen rytme til diktet og det hjelper han å huske. Og det er tydelig når han framfører diktene sine, han leser like mye uten manus som med. Han gjør dessuten mer bruk av kroppsspråk for å legge tyngde til framføringen.
Lunås fortsetter samtalen med å spørre om de har noen ritualer knyttet til skrivingen. Conrad forteller om oppveksten sin i en småby sentrert rundt fabrikkarbeid, og hvordan han så familie og kjente bli ødelagt av dette miljøet og nærmest bli til roboter. Da det gikk opp for han hvor preget han var av oppveksten, og at han hadde gjort sitt eget dikterarbeid om til et slags fabrikkarbeid, bestemte han seg for å ta grep. Han utviklet en skriveteknikk som er blitt kalt «somatic poetics», der han knytter ulike ritualer til skrivearbeidet. Han forteller at «soma» knyttes til det å være nyfødt, og at «somatic» innebærer en slags substans og søken.
Reines forteller at hun av og til kjenner skyldfølelse fordi det er så enkelt og givende å skrive poesi. Hun har ritualer tilknyttet alt annet i det daglige liv – morgenstell, matlaging, kyssing – men har ikke andre ritualer rundt skrivingen enn at hun drikker kaffe og skriver poesi på morgenen. Hvis hun skriver om kvelden så får hun for mye kontakt med det mørke i seg selv.
Brolaski forteller at han ikke har noen spesielle ritualer rundt skriving – han har alltid penn og papir med seg og skriver hele tiden. Han sammenligner seg med en skjære: Han plukker med seg alle de skinnende tingene han ser og opplever i løpet av en dag, og når dagen er over så gjenstår det bare å redigere det han har samlet.
Samtalen beveger seg videre til amerikansk poesi og dens påvirkningskraft i en tid preget av sosial ulikhet, kjønnsperspektiver, globale konflikter og et nervepirrende presidentvalg. Hvordan virker situasjonen i verden inn på poesien som skrives i dag? Og har egentlig poesien noen makt til å virke tilbake på verden?
Stemningen forandrer seg, og samtalen får et alvorlig preg.
Conrad er opptatt av antikrig-arbeid, og han sluttet å klippe håret som en protest etter bombingen av Bagdad.
– Den krigen som foregår har blitt så normalisert at ingen føler noe når vi snakker om det lenger. Men man kan ikke slutte å bry seg, for verden er verdt å kjempe for.
Reines mener også at mangelen på tillit og empati er så ekstrem at ingen snakker om alt det grusomme som foregår lenger.
– Jeg kan føle at språket mister sin makt og tyngde, og at luften er tung av penger. Kultur gjør alt om til en fabrikk, til en annen slags krig der målet er å selge. Og mens planeten blir ødelagt og kriser skjer, så har kvinner mer rom og makt en noen gang, men vi makter ikke å bruker den.
Brolaski sier at kapitalisme er grunnen til all krig, og at amerikansk politikk er en «fucked up joke».
– Poeter har makt og ansvar, men protest må skje med den fysiske kroppen. Protest kan ikke skje på internett, for internett er penger, og en «like» på Facebook vil ikke utgjøre noen forskjell. Og vi må benytte oss av poesien, for poesi er mer mektig enn tale.
Conrad mener at for å kunne føle det som foregår, så må vi også utforske hva ord gjør med kroppen?
– Jeg tok for meg ordet «drone», og oppdaget at ordet ikke har noen påvirkning på folk, så i stedet begynte jeg å kalle det «flying killer robots». Vi sprer terror i Midtøsten, myndighetene selger oss droner mens de feirer og hyller sin egen innovativitet.
For de tre lyrikerne er poesi altoppslukende. Reines forteller at hun ikke kan skille det ene fra det andre – når hun hører poesi så er det mulig å puste, og når hun skriver er det nær pusten.
Brolaski nevner et språk hvor ordet for å skape poesi er det samme som ordet for å puste, og slik opplever han det selv. Conrad mener at skriving er det som «brings the world into being», det gjør ting med virkeligheten og poesi påvirker framtiden.
Videre snakker de om å finne sin egen stemme og stil i poesien. Brolaski påstår at han fortsatt ikke har funnet sin stemme, men at det viktige er å skrive likevel, for stemmen vil komme med øving. Og uansett, påpeker de tre, så vil et hvert dikt tolkes forskjellig avhengig av hvem som leser det – leseren er like kreativ som forfatteren.
Det sies at poeter er løgnere, nettopp fordi vi dikter, sier Brolaski.
– For hva er sant, og hva er usant? Men kanskje er det akkurat det at man ikke vet – som gjør det så spennende.