I fem år har Flamme Forlag lyst opp norsk litteratur med innovative bokformater, fargerike omslag, konseptuelle lanseringsarrangement og en og annen krangel om indie som politisk potent begrep. Forlaget har introdusert oss for en lang rekke nye stemmer, som Audun Mortensen, Victoria Durnak, Heidi Furre, Ole-Petter Arneberg, Linn Strømsborg og Linda Klakken, samt revitalisert noen gamle travere. Denne helgen spiller de opp til storstilt festivalfeiring på Blå. Vi huket tak i redaktør Bendik Wold midt i forberedelsene for å stille ham noen raske spørsmål om forlagets første fem.
– Flamme Forlag ble offisielt lansert den 1. april 2008. Før det hadde fanzinen Flamme på! eksistert i en viss utstrekning, og for de av oss som sitter på Nils-Øivind Haagensens diktsamling «Hvorfor er jeg så redd?» fra 2006, finnes det en kuriøs opplysning i kolofonen om en utgivelse kalt «Sommer», som visstnok skal ha kommet ut på Flamme Forlag allerede i 2004. Vi skjønner at flammen ulmet en stund før den offisielt ble tent. Hvordan oppsto egentlig forlaget?
– Det oppsto som en dagdrøm, en hildring, en form for eskapisme … Fanzinen var utgangspunktet, og alle som gir ut fanziner drømmer – hvis de er helt ærlige med seg selv – om å starte enten et tidsskrift eller et forlag, akkurat som alle tidsskrift- og forlagsredaktører stundom drømmer om at de heller ga ut en fanzine. Vi ga faktisk ut et par småbøker under navnet «Flamme Forlag» før 2008, deriblant den nevnte stereodiktsamlingen «Sommer» – 31 dikt skrevet på 24 timer sommeren 2004 – og en samling julefortellinger under våre pseudonymer Henry Pongo og Tommy Rolledo. Kanskje noe annet rask også, det er ikke godt å huske.
– En av de tidlige utgivelsene deres var en samling med essays og artikler kalt «Brenn ned skiten». Forordet kan minne om et slags manifest, eller kanskje like gjerne et anti-manifest, der dere gjør et poeng ut av at dere skal være et forlag som verken sverger troskap til under- eller overgrunnen, og at dere like gjerne befinner dere høyt som lavt i det kulturelle hierarkiet. Hvordan står disse tankene seg i dag? Drives forlaget fremdeles etter de samme grunnprinsippene?
– De står seg bra, med et lite unntak. Da vi startet opp, var vi nokså opptatt av at Flamme skulle framstå som «mer enn et forlag». I dag synes jeg slike ambisjoner klinger hult; selv en frisørsalong kan i tråd med opplevelsesøkonomiens ideologi markedsføre seg som «mer enn en frisørsalong». For å skille seg ut i forlagsbransjen i dag, er det ikke nødvendig å bli «mindre» forlag, men «mer forlag», i betydningen: å vende tilbake til forleggeriets klassiske dyder.
– Etter fem år og en katalog som for tiden er oppe i 183 utgivelser; hva vil du trekke frem som spesielle høydepunkt?
Til min dauan dag vil jeg insistere på at Frank Landes «Intervjuer» er vår mest undervurderte utgivelse. Ellers vil jeg ikke trekke fram enkelttitler. Det blir som å velge mellom unga sine.
– Og motsatt: Hvis historien om Flamme var en dvd – hvilke «bloopers» ville kommet med som ekstramateriale?
– Våre bloopers er klausulert. De offentliggjøres først 20 år etter forlagets oppløsning. Jeg er glad for alt vi har gitt ut, men det betyr jo ikke at jeg er ett hundre prosent med forlagets profil som sådan. Som forlegger er man prisgitt manusbunken; du kan prøve å sette ut «oppdrag», og iblant er det noen som napper, men resultatet blir sjelden slik du ser for deg. Målt opp mot den opprinnelige forlagsvisjonen ligger min tilfredshet på ca. 60%. Og det er antakelig sånn det bør være.
– Dere markerer femårsdagen med en storstilt festival på Blå som vitner om et forlag i full vigør! Hvordan blir de neste fem årene?
– Næh, for å si det med en tagline fra en klassisk julefilm: Yippee Ki Yay, all over again!