Sommertid er festivaltid, men for mange av oss også: tid for å gå glipp av festivaler. Kjennes det ikke dessuten som om vi blir stadig flere – enten det er unger, foreldre, jobb, tomme lommebøker eller en lite kledelig angst for gjørme (pådratt i voksen alder) som holder oss tilbake? Vi må konstatere at det heller ikke i år ble noen Roskilde-tur på oss. Heldigvis har vi venner som holder ut. Forfatter Linn Strømsborg er fast festivalgjenger, og var selvfølgelig på plass også i år. Her gir hun oss en brief fra årets begivenheter.
– Vi går ut fra at de fleste på et eller annet nivå kjenner til Roskilde-festivalen og har sine assosiasjoner til navnet. Men hva er den for deg? Hva slags festival er Roskilde-festivalen?
– Roskilde er, for meg, verdens beste festival. Det er et helt eget, lite land som dukker opp på dette jordet utenfor København hvert år til nesten samme tid, som fylles opp av ungdommer, voksne og eldre, hundrevis av band og DJ-er, telt og fester døgnet rundt i over en uke. Det er, som de kaller det selv, The Orange Feeling, som er noe jeg tror man må se og oppleve for å virkelig vite hva er. Jeg har vanskeligheter med å forklare det, men jeg kjenner det igjen med en gang jeg kommer meg innafor portene der hvert år. Der var det, kjenner jeg. Og så føles det som at jeg aldri dro hjem i fjor.
– De siste 10 (?) årene har du vært et omtrent like fast inventar på festivalcampen som det daffe Tuborg-ølet. Hvordan var ditt første møte med festivalen – og hvordan føler du at den har utviklet seg i løpet av alle årene som har gått siden?
– Jeg var 18 år første gang jeg var der. 2004. Tenk at det er ti år sida? Det føles ikke sånn. Men jeg var i hvert fall livredd. Jeg hadde et bilde av Roskilde som noe stort og skummelt, jeg dro med kjæresten min, han hadde vært der en gang før, og jeg angra hele veien ned, men så kom vi, og vi satte opp noen telt, og de kjøpte øl og vi dro på fest og da jeg kom hjem så hadde jeg vært på mitt livs eventyr. Så ble det bare sånn, at sommeren betydde Roskilde for meg. I starten med den samme gjengen, så med en ny gjeng, så med en ny gjeng, og i år kun sammen med samboeren min. Og Roskilde er på en måte likt som den første gangen, men også helt annerledes. Roskilde er det du gjør det til selv. Det er det jeg prøver å fortelle de som enten mener de har vokst fra det, eller som mener jeg burde ha vokst fra det. Roskilde er et lekeland, et paradis, et jorde der man kan gjøre hva man vil i en uke i strekk, der man kan gå på konserter hele dagen, være full fra ni om morgenen til samme tid dagen etterpå, der man kan drikke kaffe og være edru hele uka, der man kan lese bøker i gresset, chille i hengekøyer, få tusen nye venner eller ikke snakke med noen nye mennesker. Alt er lov, man må på en måte bare kaste seg ut i det. Ta sin del. Jeg blir på en måte modigere og modigere for hvert år, kjører min egen greie, men jeg kjenner det i hvert fall med en gang jeg er inne og båndet er på armen. At det er mitt sted. At jeg hører hjemme der, fortsatt. Jeg og alle de hundretusen andre bra folka som inntar plassen sin hvert år.
– På Flamme-sidene rapporterer du om et kjærlighetsfylt møte med bandet Bastille. Da vi snakket sammen for to uker siden nevnte du Haim, Interpol og Mogwai som mulige høydepunkt. Nå, med fasiten i hånd, hvordan ble årets festival? Hva var høydepunktene? Var det noe som skuffet?
– Ja, det er jo festival, og på festival går jo aldri ting helt på skinner, så planene for årets festival ble ganske annerledes enn jeg trodde før jeg dro. Haim ble droppa til fordel for Party Supplies og Cashmere Cat (ja, sorry, men jeg skal se dem på Slottsfjell i stedet, jeg lover), Interpol droppa jeg for en særdeles skuffende konsert med en forsinka Kavinsky. Han kom 20 minutter for seint, og bare der var jeg muggen i mengden. Sånne divanykker tålte jeg ikke fra heltinna mi Rihanna i fjor, og jeg tålte det ikke fra Kavinsky i år heller. Men han kom heldigvis til slutt og gjorde en helt grei konsert. Burde nok dratt på Interpol, selv om jeg har hørt rykter om at de også var tamme. Mogwai var jeg på! Og det var fint. Men ikke så fint som Bastille. De spilte samtidig som Rolling Stones og det gjorde jo at vi ca 4000 som hadde møtt opp på Arena for å se Bastille, vi ville jo virkelig se Bastille. Det fine med festival er at man kan rusle rundt og sjekke ut nye ting, men om noen var ute og rusla denne natta her, så rusla dem ikke lenger enn til Orange for å se Jagger og co rocke for kanskje siste gang, mens vi, noen jyplinger av noen pop-elskere, vi sto klare på Arena da Bastille kom ut på scena klokka elleve, og fy faen, for en gjeng. Det er det råeste jeg har sett. De sang som om det var deres siste konsert noensinne, og jeg var så glad at jeg tilslutt begynte å grine. Jeg er lettrørt, det skal jeg ha, men disse gutta her fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt denne kvelden. Pur popmagi, rett fra hjertet deres til mitt. Fy faen, altså. Også covra de TLC, da. Og Corona og Snap. Man må jo bare elske noen engelske gutter som covrer damer, nesten samma hvem de eller damene er.
– Den fine debutboka di, «Roskilde», kom ut i 2009. Jeg merker meg at du på bloggen din ikke er helt avvisende til ideen om å skrive «Roskilde 2». Hvordan ville i så fall den boka blitt? Har forholdet ditt til festivalen endret seg etter at du skrev den boka?
– Haha, det var en spøk jeg gjenga fra en samtale med min kompis Tobias, som var en av mine faste Roskilde-venner. Stian i Roskilde-boka er vel også mildt basert på ham, om jeg skal være ærlig. Han er jo en av disse mange som har blitt voksne nå, som gjør andre ting om sommeren, og vi tulla om at jeg burde skrive en oppfølger i sommer, siden jeg ikke har så mange å henge med, så kan jeg jo like gjerne skrive noe. Det hadde kanskje vært noe, men jeg vet ikke helt. Roskilde står jo så fint, sånn den står, og på en måte handler den jo litt om akkurat det som skjer i livet mitt nå, at man vokser fra noe, og inn i noe annet. Man kan kanskje ikke dra på Roskilde hver eneste sommer resten av livet, men jeg har tenkt å gjøre det til jeg ikke vil mer. Jeg savner jo de gamle vennene mine, både den første gjengen og de vi var, og den andre gjengen og de vi var, og ikke minst min siste gjeng og de vi er – de var blakke i år, ikke uvillige, så jeg har trua på neste år. Kanskje jeg burde få alle vennene mine til å lese Roskilde en gang til sånn i april neste år, så de får lyst til å dra tilbake. Det funka på Tobias og gjengen én gang (2009, da den utkom og vi ikke dro noen av oss – fordi jeg ikke turte å dra aleine), så hvorfor ikke gjøre et nytt forsøk. Men nei, jeg vet ikke. Jeg føler at alt om Roskilde fra min hånd er sagt i den boka, jeg er veldig glad i den fortsatt, og blir glad for å se at den fortsatt lever, at jeg får mailer fra folk som drar på Roskilde for første gang nå, etter å ha lest den, og sier takk, både for boka og Roskilde. Jeg får prøve å finne på noe annet.
– Men likevel; det er vel ikke å ta for hardt i å spå at du står i en viss fare for å bli en av disse Roskilde-veteranene som med hele underarmen fylt av gamle festivalarmbånd hesrøstet formaner unge festivaljomfruer om at du så Kent på Orange allerede før de ble født (!), og at det var sååå mye bedre enn noe de kan drømme om. Har du selv gjort deg noen tanker omkring din Roskilde-fremtid? Og kunne man se for seg et tilsvarende segment av veteraner på litteraturfestivaler? (Nei, det kunne man ikke).
– Jeg var jo Roskilde-veteran alt i 2006 da vi dro med noen folk som ikke hadde vært der før. Hør nå her, så vi og sjefa rundt, viste veien til telt og butikker, ølsalg og konsertsteder. Det blir litt sånn. Det er et eget land, som sagt, og det meste er likt fra år til år, så man faller fort inn i gamle vaner. Jeg har jo dessverre klippa av meg alle 10 bånda, så noe synlig bevis på at jeg har tilbragt flere netter på det jordet enn de som er der for første gang, er det kanskje ikke, men kanskje synes det på gjensynsgleden. Jeg veit ikke. Alt jeg veit er at jeg som sagt ikke ser noen grunn til å ikke dra dit, når det er mitt favorittsted på hele jorda. Det er kanskje mange 18-åringer der, og forskjellen på meg og dem blir jo større for hvert år, men det er mange voksne der også. Du ser oss mellom de skitneste campene, der sitter vi med Roskilde-avisa og en kaffekopp med noe god whisky i (eller uten), planlegger konsertdagen og natta, vi har kanskje penger til å få et telt satt opp for oss heller enn å stå i kø, vi pakker kanskje mer ullundertøy enn olashortser, drikker en fornuftig mengde vann selv om vi drikker en ufornuftig mengde øl, men innerst inne, i de bankende hjertene våre, er vi like glade og nysgjerrige som de som spurter leende og knuffende inn på gressletta når gjerdene går, med flagrende hår og ABSOLUT Vanilla i sekken. Men når det gjelder disse litteraturfestivalene, så er jeg blank. Det er et helt annet land igjen.