Victoria Kielland debuterte i år med korttekstsamlingen I lyngen. Mange av oss kjenner henne allerede fra ulike litterære sammenkomster, både som hyppig deltaker på Splittet Kjerne og medlem av skrivekollektivet/småforlaget A.K.R.O.N.Y.M. (som bl.a. står bak bærenettene med påskriften Jeg har et intimitetsproblem som har blitt et uunnværlig signalplagg i hipsterkretsen rundt kafeen Liebling på Grünerløkka). Kielland har meldt sin ankomst til Trondheim i forbindelse med Bokbarens førjulsarrangement på Antikvariatet i morgen. Vi gleder oss – og byr på et lite intervju med henne her for å korte ned ventetiden.
– Du er allerede et kjent navn for de som har fulgt med litt i den såkalte litterære undergrunnen, og du har hatt tekster på trykk flere steder. Hvordan vil du plassere «I lyngen» i forhold til det du har skrevet tidligere – er den kulmineringen av noe som har pågått lenge, eller representerer den noe helt nytt?
– Akkurat nå, idag, så føler jeg vel at I lyngen er vokst frem med bakgrunn i de tinga jeg har skrevet før, så sånn sett er det helt klart en kulminering av noe som har pågått i flere år, og den ligner jo også egentlig veldig på mye av det jeg har gjort før. Som en samling korttekster, føler jeg at det er en sammensetning av skygger, der alle tekstene ligner hverandre, men også som skyggetekster til det som har vært publisert tidligere. Det er mange av de samme setningene, mange like scenarioer, og beskrivelser, som nok gjør at det oppleves som like, gjentagende og insisterende, og det kan jo til tider være veldig irriterende og frustrerende. Men ja, det representerer på ingen måte noe nytt, men utgjør vel heller en god grøt av de samme tekstene, setningene, og situasjonene, som jeg aldri klarer å legge fra meg.
– Noe som kjennetegner «I lyngen» er hvordan du skildrer mennesker, dyr og natur så nærgående at grensene stadig flyter over i hverandre. Vil du si at det ligger en økologisk tanke bak dette, en slags stille insistering på likeverd mellom artene?
– Ja, det vil jeg si, det er en økologi i det hele, det handler om de samme råmaterialene, alt består jo av det samme, bare i ulik form, det er den samme sola og det samme vannet som surkler og glir over i nye former, jeg tror først og fremst det handler om at jeg finner de samme bevegelsene igjen overalt, enten det er i følelseslivet, eller i form av jakt eller nyhetssaker. Og inneboende i alt dette, hviler det nok også en rådende tanke om at den fysiske jorda, og dens attributter som trær og sjøer, vind, sol og ild, insekter og gjødsel etc, er vår forutsetning for tilværelsen, jeg blir usikker, når jeg skal svare deg nå merker jeg, men ja, og deretter kommer kroppen, og så finnes jorda og kroppen som to parallelle kretsløp i evig dialektikk.
Hvorvidt jeg lykkes med dette forsøket, er jeg også usikker på, det er vanskelig, det høres svulstig ut, men jeg opplever kropp og natur som to ganske kritiske punkt for all eksistens, premissene for mitt liv, for alt levende, og derfor blir den stille insisteringa liggende der?
– Boka kjennetegnes også av et brutalt nærgående men samtidig rytmisk og musikalsk språk. Ofte tenker jeg på poeten Vemund Solheim Ådland mens jeg leser. Har du noen forbilder – forfattere eller typer litteratur – du har forholdt deg spesielt til i arbeidet med boka?
– Jeg blir veldig beæra over at du tenker på Solheim Ådland når du leser, jeg syns den nye boka hans er vannvittig bra, og han ja, ja det gjør meg glad om jeg er i nærheten av hans nivå.
Vel.
Jeg bruker ofte veldig mange forfattere når jeg arbeider, det har jeg alltid gjort, og kommer nok til å fortsette med, jeg er ganske parasittisk når jeg skriver, klamrer meg fast i et annet univers for å forstå mitt eget. De siste årene har jeg skjønt er det poeter som blir viktigst for meg, særlig Inger Christensen, og jeg er evig takknemlig for at Gunnar Wærness og Kjersti Bronken Senderud presenterte et utdrag fra Det, på forfatterstudiet i Bø, og det er vel også derfra det økologiske perspektivet spiller inn. Alt gir mening når man leser Det. Virkelig. ALT.
Foruten Christensen, har Mara Lee (igjen takket være Wærness) sin debut Kom vært viktig, og Thoreau sin Walden – livet i skogene, og Tänj min hud. En förvandling – av Cecilia Hansson, men også slike ting som foredraget til Henrik Sindig Larsen, i p2-akademiet fra 2010, står sentralt. Pluss mange mange fler…. Og i forlengelse av dette, og med den siste tidens erfaringer, blir det mer tydelig for meg at jeg vil bli lest på poesiens premisser, mens anmelderne og mange med dem, leser boka på romanens premisser, jeg vet ikke, enten så har jeg kanskje ikke fått frem det jeg ønsker, eller så oppstår det en skeivhet i forventinga, hva skal boka være, hva vil den si, hva folk skal få ut av det her. Mange er opptatt av at jeg har et sterkt fokus på vemmelse, men jeg ser ikke så mye vemmelig med det som står der, brutalt nærgående ja, ubehagelig kanskje, ekstremt ensomt, men ikke vemmelig.
– Du har en stund også drevet forlaget A.K.R.O.N.Y.M., der du blant annet har holdt på med kollektivskriving. Hvordan har dette virket inn på arbeidet når du nå har skrevet en bok alene?
– Jeg syns det har vært dypt problematisk, for jeg er usikker på om det er noe poeng å gi ut tekst alene når man kan gi ut med andre. Jeg har alltid beundret folk som velger det kollektive (altså i dette ligger det ikke en hyllest til meg selv, men jeg mener det er viktig å etterstrebe det kollektive så langt det lar seg gjøre), fremfor seg sjøl, og jeg tror det ligger innebygd som et krav i meg, kanskje fordi jeg har vokst opp med lagidrett, at: Laget er alltid større enn spillern, og det er det søren meg. Og det har vært ubehagelig å skjønne hvor stort markedstenkningen er innenfor forlagsbransjen, A.K.R.O.N.Y.M. er jo en liten fis i forhold, og all denne sjargongen som finnes… nei, huff, det er ganske ensomme greier, derfor har jeg hele veien forhørt meg med de andre i A.K.R.O.N.Y.M., vedrørende utvalg av tekster (eksempelvis: «Er det ok om jeg bruker denne teksten i boka?»), design, format, etc etc, de er mine nærmeste redaktører og konsulenter. Tanken var vel at I lyngen skulle være noe annet enn A.K.R.O.N.Y.M.s utgivelser, men jeg tror det er en A.K.R.O.N.Y.M.-utgivelse akkurat som alle de andre, jeg sliter med løsrivelsen, og det er kanskje ikke noe poeng, jeg tenker bedre med andre enn jeg gjør alene.
– Hva skjer med A.K.R.O.N.Y.M. nå som du har gått solo? Sprekker dere, eller kommer dere til å fortsette med uforminsket styrke?
– Jeg tror vi fortsetter, det er hvertfall planen. Det er viktig for oss å fortsette, men vi vil nok kanskje hanke inn noen fler utenfra. Jeg mener jo vi har den beste formgiveren i Norge, og det er jo en grunn i seg selv til å fortsette!