Trondheim – og Norge – har fått et nytt magasin: Cirka er en trykksak som stråler av ung kreativitet og skaperkraft. Med «tjue» som tema dokumenteres de håpefulle tjueårene av et utvalg bidragsytere som alle befinner seg nettopp der, i alderen 22–27. Var det ikke Klassekampens Silje Bekeng som i anmeldelsen av Heidi Furres Parissyndromet lanserte begrepet «øyeblikksnostalgi»; en slags selvbevisst dokumentasjonstrang hos unge mennesker som fortløpende fanger øyeblikket gjennom smarttelefonens tilbakeskuende fotofilter? Resultatet kan bli uttværende, men kløktig sammenstilte Cirka treffer tidsånden mer enn omtrentlig. Vi har snakket med redaktør Ming Unn Andersen (22) om initiativet, om fremtiden og om internetts betydning for det hele.
–Dere kaller dere «en kollektiv dagbok og en kunstutstilling i lommeformat». Hvordan oppsto dette prosjektet, og hva er ambisjonene deres?
–Det å lage magasin er noe jeg har synes har virket spennende lenge, og jeg har tidligere laget to fanziner bare pga interesse (hjemmeprintede og håndsydde som sådan). Fordi jeg ikke studerer verken kunst, fotografi eller skriving, gir det å lage et magasin meg et nytt format å arbeide med det jeg vanligvis bare legger ut på bloggen min. Samtidig har jeg opp gjennom årene oppdaget flere og flere blogger som er en slags krysning av personlig blogg/dagbok og en slags kunstutstilling. Noe som jeg liker veldig godt, og gjerne skulle sett mer av!
Ambisjonene våre sålangt er ikke større enn at vi håper å få solgt nok av Cirka Tjue til å gi ut en ny utgave av Cirka. Likevel ligger det vel noen drømmer i oss alle sammen, og det hadde vært veldig gøy om Cirka hadde blitt anerkjent utenfor våre egne kretser og etterhvert kunne blitt noe større enn oss selv. På et vis føler vi vel også at det allerede har begynt å skje – ettersom bidragsyterne i Cirka Tjue har vært med på å løfte Cirka til noe vi ikke kunne forutsett. Utover det er vel ambisjonene våre å kunne jobbe med enda flere flinke folk, og trykke opp utgavene i større opplag slik at flere får mulighet til å følge Cirka sammen med oss.
For leserne våre håper vi de kjenner det i brystet, magen eller tærne når de leser magasinet. Vi håper at de skal kunne trekke linjer fra det de leser til sitt eget liv, at innholdet ikke er noe fremmed som de beundrer utenfra, men som de på en måte føler seg en del av.
–Bladet inneholder bidrag innenfor en rekke ulike uttrykk – tekst, foto, tegneserier, grafikk – hvordan har dere jobbet med å sette sammen dette stoffet? Hva slags tanker har dere hatt om helheten i utvalget?
–Vi har hele tiden hatt et ønske om å ha et variert innhold, og har jobbet målrettet med dette ved i tillegg til å spørre etter at bidragsytere skal kontakte oss, selv kontaktet bidragsytere vi har ønsket å ha med i magasinet. Underveis i innsamlingen til magasinet har vi fulgt med på hva slags innhold vi har, både når det gjelder hva slags teknikk, men også når det gjelder tematikk for å passe på å ha den bredden vi ønsker oss.
Selvom vi har ønsket oss en stor bredde i magasinet har vi jo hatt en slags tanke om hva som kan passe til Cirka, dermed er det også noen ting vi har måttet sagt at ikke passer. På en annen side har vi kanskje også følt på å være helt ferske og uetablerte, som har ført til at vi ikke har vært like kresne i utvalget som vi kunne ønsket å være. Vi er veldig fornøyde med bidragene og bidragsyterne vi har fått jobbe med til Cirka Tjue, men vi håper på å kunne spisse uttrykket til neste utgave av Cirka enda tydeligere.
Når det gjelder helheten i utvalget så har vi utover det å vise en bredde, forsøkt å holde bidragene nære og personlige. På en måte ønsker vi å vise at det finnes mange forskjellige måter å «snakke» om det samme på.
–Samtlige av bidragsyterne befinner seg i 20-årene, og dette er også en uttalt tematikk for nummeret: Å være i tjueårene er å være «barn uten melketenner, eller kanskje voksne med trehjulsykler», som du skriver i innledningen. For oss i BeijingT-redaksjonen, som i alle fall delvis har bikket 30, kan det virke forstemmende å gjenkjenne den litt nervøse følelsen av frihet som preger en i disse årene; uroen over de valgene man må ta og det etablerte livet som venter, samtidig som livet ennå ligger åpent foran deg. Hva slags inntrykk av denne livsfasen ønsket dere å formidle da dere bestemte dere for temaet – og har dette forandret seg / blitt utfordret underveis?
–Veldig tidlig i prosessen, før vi hadde lansert oss som Cirka, var temaet tjueårene allerede bestemt til første utgave. For å sette stemningen for eventuelle bidragsytere skrev jeg en liten tekst for å beskrive hvordan vi så for oss det skulle være:
«Det skal handle om hvordan det er å være i tjueårene. Om hvordan det har blitt, hvordan vi trodde det kom til å være, og hva vi tror kommer til å skje videre. Om å føle seg udugelig, om å ikke ville bli voksen, eller føle seg inspirert og på vei et sted, (om hvordan det hele tiden veksler). Vi tenker det skal være morsomt, trist, fint, inspirerende, og mest av alt personlig og gjenkjenbart.»
Jeg synes i stor grad at Cirka Tjue har blitt til det vi først tenkte det skulle bli. Vi hadde kanskje forventet å få flere litt vemodige bidrag om å være forvirret og usikker, men våre bidragsytere har – tross forvirring – stort sett vist glede over friheten i tjueårene. Vi trodde kanskje at folk skulle være litt mer usikre enn de var, eller at de skulle syntes det var mer problematisk enn de gjør. På en måte konkluderer magasinet med at vi stort sett ikke aner hva vi driver med, men at vi synes det er helt greit.
Ved å jobbe med Cirka Tjue oppdaget vi hvor sann klisjeen om at man ikke er alene om å føle ting er. Det er betryggende å være flere om å være forvirret, men det er også en styrke i at vi er flere om å føle at vi kan gjøre hva som helst.
–I likhet med oss, og en hel rekke andre fanziner og småforlag, deltok dere nylig på tidsskriftmessen Liten skrift i Oslo. Hvor godt kjente dere til disse miljøene før dere selv ble en del av dem? Har dere hatt noen spesielle forbilder?
–Vi ante stort sett ingenting før vi startet! Cirka har vært og er et skikkelig «learning-by-doing»-prosjekt. Det er først nå etter vi har begynt å jobbe med Cirka, at vi for alvor har fått øynene opp for alt som finnes i denne bransjen. Vi vet vi har mye å lære og mye å ta igjen så vi prøver å følge med så godt vi kan!
–Redaksjonen i Cirka er basert både i Trondheim og Oslo – hvilke fordeler tenker dere det kan ha?
–I utgangspunktet har vi vel egentlig ikke tenkt at det skulle ha noen spesielle ulemper eller fordeler. Å kommunisere via internett har blitt en så naturlig del av vår generasjons hverdag, at det at vi er basert i to forskjellige byer har vært like naturlig som hvis vi alle hadde vært i samme by. Derimot ser vi nå i ettertid at det gir oss muligheten til å aktivt fremme magasinet vårt i to byer samtidig både til leserene våre og til aktuelle bidragsytere. Vi kjenner til forskjellige folk og forskjellige arenaer, og jeg tror det har vært med på å gjøre oss mer effektive.
–Du har skrevet blogg i mange år og er en aktiv bruker på nettstedet Trafo. Dette er plattformer som inviterer til å blande ulike uttrykk; korte tekster, foto, film. Det slår meg at internett på denne måten kan ha bidratt til å forme en litt friere estetikk hos den kommende generasjonen kunstnere, noe jeg på et vis også føler at Cirka bygger opp under. Hva vil du si at nettet har hatt å si for din kreative virksomhet?
–Enormt mye! For eksempel hadde Cirka sannsyneligvis aldri blitt til om det ikke hadde vært for internett, både Tiril og Karoline har jeg blitt kjent med gjennom bloggene våre.
Min kreative virktsomhet på internett startet vel da jeg i 12-13 års alderen startet med å legge ut tekster på dikt.no, etterfulgt av en deviantart-konto da jeg var 14 og smått hadde begynt å ta bilder. Det meste av kreativt arbeid man gjør i ung alder gjør man alene på rommet sitt, og internett blir en naturlig arena å vise det fram på. Det finnes få naturlige arenaer å vise fram kunstnerisk arbeid i «den virkelige verden» med mindre man f.eks. er medlem av en skriveklubb eller fotoklubb. Terskelen for å vise fram noe er dessuten lavere på internett, fordi man ikke sitter ansikt til ansikt med sine kritikere.
Jeg har jo selvfølgelig også brukt internett både til inspirasjon og som skole. Jeg har ingen formell kunstutdanning foruten et år på folkehøyskole der jeg studerte fotografi og video, så nesten alt jeg kan har jeg lært gjennom kikke på internett og egen prøving og feiling. Internett har vist meg hva som er mulig å gjøre, og det har ført til at jeg ikke bare har holdt på med skriving og fotografi, men også tegning, maling, origami, webdesign, filmlaging, gatekunst, magasinlaging og enda litt til. Fortsatt finner jeg nye ting jeg har lyst til å prøve meg på. Jeg elsker hvordan internett oppfordrer til kreativt arbeid, kreativitet har alltid vært det som har drevet verden fremover.