Hva skjer når en forlagsredaktør bestemmer seg for å si opp en trygg stilling og melder overgang til den andre siden? For Tiril Broch Aakre markerer debutsamlingen Kniplinger slutten på et arbeid som har tatt tid: – Det tok meg ti år å lære å skrive, som hun sa i et intervju med Bergens Tidende i fjor høst. I løpet av denne perioden har hun ikke bare rukket å hjelpe andre forfattere, som Brageprisvinner Ruth Lillegraven, med å forme sine bøker, men også jobbet som tidsskriftredaktør og oversetter. Vi har snakket med henne om hvordan alt dette henger sammen, og hvor fint det tross alt kan være å holde på med alle disse håpløse puslespillene våre.
– Mange der ute (undertegnede inkludert) kjenner deg kanskje først og fremst som redaktør på Tiden. Plutselig hadde du sluttet, og ikke lenge etter kom boka. Hvordan er det å befinne seg på den andre siden av bordet?
– Vel, det føles nok som om stolen er litt mer vaklete på denne siden av bordet, stemmer det?
– Ja, gjør det ikke? Du har i tillegg forlatt blokktilværelsen i hovedstaden og bosatt deg ute i Hakadal. I boken Kjedet enebolig skriver Olav Brostrup Müller om å komme seg unna storbyen for å lære å puste med magen igjen. Ligger det en lignende følelse bak diktsamlingen din?
– Ja. Jeg har ikke lest Kjedet enebolig, så jeg kan ikke skrive under på noe som står der. Men i Ut og stjæle hester står det i begynnelsen noe om at hovedpersonen alltid har lengta etter et sted som dette, eller noe sånt, og det tror jeg er følelsen, både med Hakadal og å skrive diktsamlingen. Joan Didion har sagt noe sånt som «Work harder, spend more time alone». Og det er kanskje også en side av det. Lengselen etter det.
– Samlingen består av fire deler som fortelles fra ulike synsvinkler og tidsperspektiv. Fortelleren i første del er en ung kvinne som blir mor, andre del et barn, mens tredje del har det noe uvanlige ”vi”-perspektivet, en gruppe eldre kvinner. Tross disse variasjonene er det noen elementer som går igjen i de ulike delene, slik som ideen om et hjem, kanskje, eller en lengsel etter tilhørighet. Hvordan har du jobbet frem denne oppbygningen av diktsamlingen?
– Ja, her er du inne på noe viktig. For det var da denne strukturen falt på plass at det ble en bok. Og det handlet i stor grad om at disse perspektivene falt på plass, at jeg fikk klart for meg at det var forskjellige stemmer, og hvem de var. Da løste boka seg veldig fort. Jeg hadde skrevet og skrevet på alt mulig rart i flere år. Jeg lette liksom etter noe. Jeg ventet på at noe skulle falle på plass og bli selvfølgelig, at jeg skulle «se» hva det var jeg holdt på med og hva slags bok jeg egentlig ville skrive. Men jeg visste ikke hva jeg lette etter eller hvordan jeg skulle komme meg dit. Det føltes litt som å prøve å legge et puslespill som du må finne opp underveis mens du legger det, og det du allerede har lagt forandrer seg hele tiden under fingrene dine. Det var ikke en lineær prosess, for å si det mildt. Og veldig ofte trådte jeg feil. Rotet meg bort, skrev elendig, ødela det som var bra. Jeg har en liten rekke med gamle pc-er i boden med harddisker fulle av tekst i utrolig mange versjoner. I perioder har det vært litt febrilsk. Jeg visste ikke hva det var eller hva det skulle bli. Jeg hadde bare en vag fornemmelse av noe. Jeg skrev om og skrev om, prøvde å komme inn i teksten på tusen forskjellige måter, og kastet alt opp i luften igjen og lot det falle ned på en ny måte. Prøvde å se hva det jeg hadde en vag fornemmelse av var. En liten stund klappet jeg meg selv litt på skulderen ved å si at jeg i alle fall ikke var redd for å forandre på en tekst, men etter hvert føltes det nesten som en slags forvandlingssjuke. At jeg bare kunne forvandle og forvandle på tekstene i all evighet uten at de ble til noe mer. Saabye Christensen har en novelle om en gutt som pusser på og skjærer i en trebit til det ikke er noe igjen. Slik føltes det litt. Men hele tiden hadde jeg en følelse av at hvis jeg først «så» det jeg følte jeg måtte se, så ville jeg vite hvordan boka skulle bli. At jeg ville se når bitene la seg på riktig måte og hva det store bildet ble da. Og det handlet i stor grad om hvem som hadde perspektivet. Om tekstene skulle fortelles i førsteperson eller tredjeperson, om de var kvinner eller menn, og om de fortalte i presens eller preteritum. Jeg tenkte og tenkte på struktur, innganger og utganger og overganger, ulike sjangre, men hver gang jeg prøvde å tvinge disse tankene på tekstene jeg skrev, så døde de litt. Og så måtte jeg gå tilbake til gamle versjoner, da de fortsatt levde. Nå skulle jeg ønske at jeg kunne sette meg ned og skrive en bok fra side én og kronologisk tvers igjennom, men jeg tror nok at dette kaoset her er en del av prosessen for min del. Jeg leter meg frem i villniset på en måte, og plutselig finner jeg en sti, og plutselig går jeg forbi en sti og må gå tilbake. Det er uforutsigbart og håpløst og vanskelig. Men jeg liker det! Og så gjelder det å klamre seg til tanken om at ting vil falle på plass til slutt — først langsomt og så plutselig.
– I hele fjor feiret Vagant sitt 25-årsjubileum, og jammen dukket ikke ditt navn opp på den hedersfylte listen over tidligere vagantere også! Du satt i redaksjonen rundt 2002-04, så vidt jeg kan se, sammen med folk som Gunnhild Øyehaug, Pedro Carmona-Alvarez, Inger Bråtveit og Frode Helmich Pedersen. Hvordan har erfaringen fra tidsskriftarbeidet virket inn på deg? Var det en slags litterær skolering, slik Solstad snakker om Profil-årene?
– Ja, det var det. Jeg var først redaksjonssekretær da Vagant flyttet fra Oslo til Bergen, og siden var jeg redaksjonsmedlem. Det var sosialt og lærerikt. Jeg lærte mye om norsk samtidslitteratur. Alle leste mye samtidslitteratur og diskuterte så busta føyk. Og jeg lærte mye om å ytre sin mening som ung kvinne i en forsamling av litt brautende mannfolk. Og om å redigere tekster og skrive så godt man kan. Så, ja, det var en viktig periode for meg. Alt det har jeg hatt god nytte av senere, ikke minst som redaktør.
– I tillegg til å arbeide som forfatter og redaktør har du også opparbeidet deg en cv som oversetter, nå sist med Malcolm Gladwells David og Goliat. Hva er hovedforskjellen på oversetterarbeidet og ditt eget skrivearbeid – og finnes det noen punkter hvor de smitter over på hverandre?
– Dette er også et veldig interessant spørsmål, synes jeg. De virker inn på hverandre, det er helt sikkert. Det ene er på en måte trening i forhold til det andre. Hovedforskjellen er at puslespillbrikkene er lagt når jeg oversetter. Så fokuset er først og fremst på språk, ikke på historie, struktur, de tingene der. Men så lærer jeg også mye om de tingene underveis mens jeg oversetter. Jeg synes det er utrolig gøy å oversette, å leve seg inn i en annen forfatters språk på den måten og forsøke å fortelle historien slik man ville ha fortalt den på norsk. Å oversette er definitivt noe av det aller morsomste jeg har gjort i mitt liv.
– Til slutt: Knipling er en fletteteknikk som var moderne på 1500-tallet, men som likevel praktiseres i dag og fremstår langt mindre datert enn, for eksempel, de gamle hullkortene man lagde dataprogrammer med på 60-tallet og som du beskriver i diktet «M & P». Kan vi dermed lese knipling som et bilde på diktehåndverket? Et nøyaktighetsarbeid som holder stand mot tiden?
– Ja, det synes jeg er en fin lesning. Og så er det kanskje et bilde også på alt det andre man gjør som er vanskelig.