Vi kobler oss til internett for å finne ut hvilket vær det kommer til å være i morgen, henvender oss til Google for alle spørsmål vi måtte ha, forteller Facebook hvordan vi har det, taster inn symptomene våre og venter på en diagnose. Akkurat dette er utgangspunktet for den nye diktsamlingen til Marit Bolsø Brodersen, Dobbel V, der det oppstår en slags samtale mellom ulike søk, det lyriske jeg-et og svarene som dukker opp.
Hvordan fikk du ideen om å ta utgangspunkt i forskjellige søkemotorer og sider på internett? Var dette en klar tanke du hadde på forhånd, eller utviklet det seg mer tilfeldig?
– For et års tid siden var jeg hjemme hos foreldrene mine, og satt og drakk kaffe på kjøkkenet sammen med pappa. Vi snakket om livet og havet og kjærligheten, og han sa, slik som mange sier, at det er fint å ville kunsten og litteraturen i så stor grad som jeg vil det, og å forfølge det så kompromissløst. Men det kunne kanskje tenkes at hvis jeg tror litteraturen er noe som kan forandre verden – og det tror jeg jo – så er samtidspoesi en ganske ekskluderende sjanger å operere innenfor. Det er ikke så mange som leser det.
Etter den samtalen tenkte jeg at jeg ville lage en samling dikt med et rammeverk som var gjenkjennelig, noe som alle hadde et forhold til, var i kontakt med, helst på daglig basis. Hvis jeg kunne finne det, så ville det kanskje være lettere å gå diktene i møte, de ville på et vis ha en inngangsdør med et kjent navn.
Det var da jeg fikk ideen om å bruke søkemotorer, jeg hadde en del tekster liggende som var ganske «på let», som handlet om spor og kart, og jeg tenkte det kunne passe, denne søken, disse elektroniske sporene vi legger igjen mens vi leter rundt der ute på veven, hva det nå enn er vi leter etter – hverandre, et svar, veien hjem.
I diktene dine så kombinerer du det konkrete, som å søke etter værvarsel i Norge og verden, med en slags søken etter, eller fastholdelse av seg selv. Hva tenker du om internett og hva det gjør med oss mennesker som lever i denne tiden? Tror du vi mister noe av oss selv og vår evne til å se og lytte der så mye foregår gjennom en skjerm? Og hvordan tror du det påvirker poesien?
– Internett virker så uendelig, så fullstendig grenseløst, som om det er plass til alt der. Bortsett fra det helt virkelige, det viktige, det er plass til internett i virkeligheten, men det er ikke plass til virkeligheten på internett. Jeg opplever det noen ganger som at vi prøver å oversette helt grunnleggende menneskelige behov til 0 og 1, og så er det ikke mulig, vokabularene vil aldri kunne tilsvare hverandre, vi stiller så store spørsmål og får for små svar. I hvert fall var det det jeg ville at det lyriske jeg-et i Dobbel V skulle gjøre, nesten gå seg vekk i dette virtuelle landskapet.
Et kvalitetsspørsmål på nettet må være svært presist for at det skal bli mulig å komme i nærheten av svaret midt oppe i det uendelige antallet muligheter. Et kvalitetsspørsmål i et menneskeliv er så mye bredere, så vagt og meningssøkende, og jeg ville se hva som skjedde hvis jeg koblet det poetiske, undrende språket mot det mer maskinelle søkemotor-språket.
Poesien forandrer seg, og det må skje, poesien skal forandre seg, den er jo en bevegelse den også, slik andre ting som oppstår og lever og blir skapt, er det. Internett påvirker poesien, men jeg tror selvsagt ikke det nødvendigvis må være på en dårlig måte. Det er større tilgjengelighet, nye stemmer, nye metoder, større bredde.
Men det er ikke så mange som leser poesi, og kanskje kan det være, blant mange andre årsaker, fordi den har en hel del forholdsvis umoderne karaktertrekk. For eksempel sakte. Og tålmodighetskrevende. Og lavmælt. Poesien forsvinner lett blant andre ting som har mer moderne karaktertrekk, for eksempel: Hurtig. Utålmodig. Høylytt.
Hvordan skiller denne samlingen seg fra det du tidligere har skrevet?
– Jeg håper jo jeg blir bedre i håndverket etter hvert. Denne samlingen var det neste steget på veien, men den dreier muligens rundt de samme temaene som mye annet jeg har skrevet – havet, døden, kjærligheten. Jeg vet ikke om det fins så mye mer. Hvordan den skiller seg fra det andre vet jeg ikke, jeg har ikke hatt noen bevisst tanke om at det skulle være annerledes på den ene eller den andre måten. Jeg prøver bare å lytte så teksten kan bli til seg.
Hvordan er det når et verk er fullført? Begynner du rett på nye prosjekter, eller tar du en pause nå?
– Ja, jeg er i gang med et nytt prosjekt. Det er jo ganske forferdelig når et verk er ferdig, når det ikke er mitt hemmelige rom lenger. Da er det godt å være i ferd med å bygge et nytt rom, så det er jeg, takk og lov.