«Du sover / lyset på i det andre rommet / døden på gløtt», heter det i et av diktene til Nils-Øivind Haagensen. Med årets roman, Liten, åpner han nesten helt opp og trer over til den andre siden, hvor søsteren Cecilie befinner seg. Liten er en roman om store tema – om lillebroren som ble storebror og så ble lillebror igjen, og som siden føler seg hensatt til et eller annet udefinert midt i mellom. Romanen Liten kom også til som en slags litterær lillebror, mens vi ennå går rundt og venter på å få vite om Haagensens forrige utgivelse, diktsamlingen God morgen og god natt, vil bli tildelt Nordisk råds litteraturpris. Selv er forfatteren usikker på om det var riktig å skrive den.
– Først litt om ulike roller. Du har jo skrevet både prosa og poesi, og jeg har hørt at din diktsamling fra i fjor, God morgen og god natt, ble skrevet mens du arbeidet på denne romanen. Hvordan var det å jobbe med disse to bøkene samtidig – glir prosessene litt over i hverandre, eller tenker du helt forskjellig når du skriver prosa og poesi?
– Det stemmer at jeg var i gang med Liten da jeg skrev GMOGN, men jeg jobba ikke på dem samtidig. Jeg hadde derfor ingen problemer på vekslingssida, for å si det sånn. Jeg hadde lagt bort Liten. Jeg trodde jeg hadde lagt den bort for godt, og jeg innser nå at jeg burde ha lagt den bort for godt. Men her er den. Og om jeg tenker annerledes i den enn jeg gjør i diktene? Jeg vet ikke. Men jo, jeg må ha gjort det.
– Du burde ha lagt den bort for godt?
– Kanskje. Jeg vet ikke. Men dette er et ganske personlig anliggende og det er kanskje best å stoppe ved vannkanten, for en gangs skyld.
– Siden 2008 har du også jobbet som redaktør i Flamme forlag. Hvordan er det å kombinere redaktørjobben med det å være forfatter? Har erfaringen som redaktør for andre forfattere forandret din egen måte å skrive på?
– Jeg fortsetter med kjedelige svar: Jeg vet ikke. Jeg har, som alle forfattere, alltid lest forholdsvis mye. Ikke mest, på ingen måte mest, men jeg liker å åpne bøker og kjenne at jeg lever. Det er ikke alltid jeg kjenner det når jeg åpner et innsendt manus, men noen ganger, og noen ganger kanskje i enda større grad da jeg skjønner at jeg skal få lov til å hjelpe forfatteren videre.
– Mens jeg leste Liten tenkte jeg ganske ofte på den svenske forfatteren Lukas Moodyssons Döden & Co. fra 2011 – kanskje ikke en helt søkt assosiasjon ettersom du jo har gjendiktet noen av diktene hans til norsk. I Döden & Co. heter fortelleren Lucas – med c – og i intervjuer har jeg hørt Moodysson poengtere at navnelikheten skyldes en vilje til å undersøke hvem han selv kunne ha vært hvis noen små ting var annerledes. Moodysson ser for seg at det eksisterer slike potensielle utgaver av oss selv, i en slags parallell verden. I Liten heter hovedpersonen Nils Øivind, altså det samme som deg, minus bindestreken. Tenker du noe av det samme som Moodysson her?
– Så absolutt. Jeg misunte Lukas det grepet fra D&Co, så tok jeg det litt etter hvert. Jeg har sagt det til ham, så klart. Forfattere er stort sett ærlige tyver. Lukas svarte: «Att låna är det bästa».
– Nils Øivind i Liten mister søstra si når han er fem år og hun drøyt ett år gammel. Du har ikke lagt skjul på at hendelsen er selvopplevd, og du er også inne på det i åpningsdiktet i boka Hvorfor er jeg så redd? fra 2006: «bare søsteren min / som døde / som dukker opp / som kommer og går / som drømmer om meg / som tenker på meg». Er dette et tema du har følt lenge at du ville skrive om? Og hvordan føles det å ha gjort det?
– Det er et tema som har kommet og gått hele veien. Av seg selv, kanskje. Som vil si: av meg. Men det er ikke et tema, på den måten. Det er ikke noe jeg har visst at jeg skal «ta for meg» en av disse dagene. Jeg ble egentlig mast til å gjøre det av en veldig god venn. Du må skrive om søsteren din, sa hun. Nei, det må jeg virkelig ikke, sa jeg. Det er jo ingenting å skrive. Jeg husker ingenting. Hun er borte og det er det. Jeg burde kanskje hørt på meg selv. Men jeg gjorde som jeg alltid gjør: hørte på kompisen.
– I det diktet jeg nevnte ovenfor skriver du også «jeg dør hver dag / alle dør hver dag / alle må dø minst én gang / hver dag». Det får meg til å tenke på noe Håkan Hellström synger: «man måste dö några gånger innan man kan leva». Føler du på en måte at det å skrive om døden hjelper deg til å leve?
– Nei. Overhodet ikke. Døden ødelegger livet mitt. Jeg tror Håkan er langt mer optimistisk, mer livsbejaende enn meg. Jeg tenker ikke på døden som noe utløsende eller forsterkende i de linjene, jeg tenker på den som en plage, noe som ikke går bort, som aldri går bort, som du må tenke på og grue deg til, hele veien. Jeg tror jeg bruker de linjene i Liten et sted også. Jeg har ikke klart å åpne den særlig mange ganger, men forleden skulle jeg lese fra den og snublet over de linjene, eller noe som ligna og måtte tenke: jaja, å låne er kanskje det beste.
– Det finnes en annen fin linje i Liten, som jeg synes oppsummerer boka på en måte: «de største tinga i verden skjer helt i utkanten av de minste livene». Du skriver jo mye om å være liten kontra å være stor, og det samsvarer ikke nødvendigvis med om man er barn eller voksen. Men hva er et «lite liv», egentlig? Går det an å snakke om små og store liv, eller er alt relative størrelser?
– Ja, si det. Det første jeg tenker er: alle liv er små. Eller liten. Eller like liten. Vi er bare et individ og det er opp til omgivelsene våre om vi skal bli mektige eller irrelevante. Sånn sett. Og det ligger absolutt en fryktelighet i det å tenke på seg selv som en størrelse. Som en deltaker i spørsmål av typen: Hvem er du mest glad i? Hvem er smartest? Hvem er best egnet? Vil du ha meg? Får jeg jobben? Ikke gå. Når det blir stille og vi sitter der er det fortsatt hjertet som slår, lungene som trekker seg sammen og hjernen som forsøker å tilgi. Jeg syntes den linja var en fin ting av en mamma å si til minstegutten sin. Jeg vet ikke hva den betyr. Jeg tror ikke hun vet det, heller. Annet enn: Det er helt greit å være liten. Det er helt greit å være liten gutt. Det er helt greit å være min lille gutt. Også nå.
– Den forrige diktsamlinga di, God morgen og god natt, er nominert til Nordisk råds litteraturpris. I omtaler av boka er det særlig en avdeling med dikt som henvender seg direkte til Gud som trekkes frem. Tonen i diktene kan minne om den i Gunnar Wærness’ Kjære bønn fra Hverandres (2006), og i sommer har jeg snakket en del med han og resten av den gamle LUJ-redaksjonen. De snakker blant annet om en felles åndelig søken dem i mellom, og en åpenhet for internt å diskutere ulike guds- og trosbegrep, uten at det nødvendigvis skal puttes i noen religiøs bås. Bibelen er jo uten tvil også et verk av stor litterær verdi. Jeg lurer på hva du tenker om ditt gudsbegrep, og om plassen det har i ditt forfatterskap?
– Jeg vet ikke om jeg har et gudsbegrep. Jeg har en sorg og et sinne. Jeg har en grufull aksept for at jeg er ingenting og en nesten like grufull aksept for at jeg ikke er det. Jeg tenker hele tiden om det andre, noe annet, det store, noe større, om kraft og linjer og vilje. Men jeg vet ikke om det er Gud. Noen ganger ser jeg for meg Gud som en eksistensiell telefonsvarer hvor alle som vil kan lese inn beskjedene sine. Andre ganger ser jeg noe annet. Men som regel ser jeg ingenting. Jeg bare hører stemmen min og finner ingen trøst. Kanskje fordi jeg fortsatt håper på at utsiden skal hjelpe meg? Som kanskje betyr at jeg ikke orker, at jeg ikke er klar ennå? Jeg vet ikke. Det er lett å holde på sånn, men det er ikke lett å vite hva det betyr at man holder på sånn. Gud? Åkei. Men så hjelp meg, da.