Den borgerlige regjeringens statsbudsjett ble lagt frem i forrige uke, og inn tikket samtidig svar fra Maria Børja – på noen spørsmål vi sendte henne etter å ha lest romanen Ny by i fjor høst. Timingen kunne ikke vært bedre! Romanen, som delvis ble til på hytta på Skatval, kan Maria fortelle, handler om norske Lisas tilværelse som student, og senere ansatt ved det norske konsulatet i New York. Begrepet «norsk» er et sentralt element gjennom hele boka, og måten Børja undersøker det på i lys av New Yorks mangfold av nasjonaliteter gjør at romanen fremstår minst like aktuell i dag. Hvor er vi egentlig på vei? Vi har snakket med Maria om å være norsk i USA og om amerikanske trekk ved den norske politikken.
–Lisa i romanen reiser til New York for å studere. «Oslo var ikke stor nok,» står det et sted, men det kan virke litt tilfeldig at hun velger akkurat NY. Kanskje er det et så opplagt valg at det ikke trenger videre begrunnelse. Men hvorfor valgte du å skrive en roman om denne byen?
–Jeg begynte å skrive boka i New York. «It was the summer of the bedbugs» var setningen som startet skrivestrømmen, og jeg så for meg et soverom med nettopp New York pumpende utenfor vinduene – slik byen også sto og pumpet utenfor vinduet mens jeg satt og skrev. Ren og skjær inspirasjon, med andre ord, men mer teoretisk ville jeg skrive om en by som så mange nordmenn reiser til. Den blir et slags bilde på den moderne nordmannen, vår generasjon tar det nesten som en selvfølge å kunne reise hvor vi vil, og det er deilig å være norsk i New York: lav dollarkurs, mylderet der det er mulig å forsvinne helt, anti-jantekulturen, deilige restauranter, billig alkohol. Men er det lett å være nordmann i andre lands storbyer, der konkurransen er sterk og den forlokkende anonymiteten fort kan føre til utrygghet og usynliggjøring? Det var sånne ting jeg ville ta opp, og da passet New York himla bra.
–NY er skildret i talløse bøker; vi kjenner byen fra filmene til Woody Allen og tv-serier som «Mad Men» og «Girls», for å nevne noe. Hva slags forhold hadde du til det litterære/popkulturelle New York før du begynte på romanen, og har det endret seg underveis?
–Siden jeg utviklet mitt avhengighetsforhold til New York, har jeg digget og oppsøkt populærkultur som portretterer New York. Men du kan også si at filmene og litteraturen lokket meg dit – jeg leste Underworld før jeg besøkte New York, men kjente likevel magnetismen fra Yankees-stadion, og jeg ville se gatene der gutta i Gudfaren II løp rundt og fant på ugagn. Bildet på å behandle byen har endret seg, ja – for eksempel ser jeg at det ikke nødvendigvis er lett å behandle en så intens (og kul, inspirerende, sammensatt) by litterært. Hvordan beskrive byen uten å bruke forflatende uttrykk eller bikke over i klisjeene? Og når en by er beskrevet så mange ganger, hvordan gjøre det nytt – og hva er min måte å gjøre det på? Jeg leste Tom Wolfes Bonfire of the Vanities mens jeg var i innspurtsfasen, og syntes den spinnende motoren i boka gjenspeilet måten byen spinner på: fort og heftig. Det ga meg fart, men jeg måtte også stole på at jeg hadde funnet min newyorkintensitet. Det var tøft skrivearbeid. Litt skummelt, men mest gøy. En slags skattejakt?
–Lisa får ganske hard motbør for den norske oljepolitikken blant medstudentene, noe som instinktivt vekker et motargument hos den norske leser, som er flasket opp på forestillingen om USA som en av de globale klimasinkene. Var det et poeng for deg at romanen skulle være med på å nyansere dette bildet?
–Ja, generelt synes jeg vi nordmenn tror litt for godt om vår rolle i verden. Vi er en nasjon som vil vel, som har gode metoder og som viser ansvar selv når vi ikke må. Dessuten er det en utbredt oppfatning at amerikanere er ignorante om verden utenfor USAs grenser. Begge disse bildene ville jeg nyansere. Jeg er også sterkt imot Statoils satsing på oljesand, og så etter hvert muligheten for å bruke dette i boka. I etterkant har enkelte lesere sagt at de ikke var klar over den norske oljesandvirksomheten før de leste boka mi. For meg er det en kjempebonus. Sånn kan litteraturen ikke bare gi et bilde av samfunnet, men være en inngang til engasjement og kunnskap om samfunnet.
–Litt i forlengelsen av det: Romanen berører jo klassespørsmålet på flere nivå, først når Lisa med sin statsstøtte viser seg å være privilegert på en litt ubehagelig måte blant de privatstøttede amerikanske studentene; deretter gjør Lisa en klassereise når hun får en jobb ved det norske konsulatet og blir sammen med Fred fra den pengesterke Castelucci-familien. Hele tiden lurer bevisstheten om «det norske» under overflaten, og hvilke sosiale implikasjoner bakgrunnen hennes har på Lisa i ulike sammenhenger. Hva tenker du om begrepet «det norske» nå som vi har fått en regjering som sogner til mer liberale verdier? Ser du noen utviklingstrekk du kjenner igjen fra det amerikanske samfunnet?
–I skrivende stund lanserer de blåblå sitt første statsbudsjett, der de rikeste – etter amerikansk modell – får de største skattelettelsene. Det blåblå målet om større andel gavefinansiering og privat sponsing av kulturen er et klart amerikansk trekk, kutten i pressestøtten er en annen side av samme sak. Men det er store forskjeller mellom Norge og USA: Vi har en mye mindre språkkultur, vi er færre folk, og subkulturene (som representerer publikum og/eller kjøpere av kulturen vi skaper) er følgelig også mindre. Dermed må vi sørge for å dyrke variasjon og mangfold, og det bør være et offentlig ansvar – særlig når man ser konsekvensene av presset fra engelsk som språk og den engelskspråklige kulturen.
Jeg hørte på statssekretæren i KUD i Bergen nylig, som mente at vi må tørre å snakke om kulturen som en vare. Jeg har ikke nødvendigvis noe imot å se på kultur som produkter og varer – jeg vil gjerne nå ut, selge bøker – men med en gang det blir viktigere er å selge enn å lage noe interessant, utfordrende, nyskapende, da har vi tapt.
En annen ‘amerikansk’ side, som jeg faktisk synes er litt spennende, er de blåblås tanker om å dyrke fram talentene, framfor å satse mest på bredde. Jeg synes fremdeles bredde er usannsynlig viktig, og vil tviholde på idealet om at alle norske barn skal ha de samme forutsetnigene – likevel synes jeg det vil bli spennende å se hva som kan vokse fram hvis vi i tillegg klarer å tilrettelegge enda bedre for talentene som virkelig utmerker seg.
–Gjennom Lisas arbeid i konsulatet beskriver du et kunstsyn som må kunne betegnes som ganske instrumentelt, der norske kunstnere (fint eksemplifisert gjennom A-ha og Morten Furuholmen) pushes på amerikansk media for å pleie Norges omdømme. Er dette en trend som vil vokse, tror du? Og bør/kan kunsten ha en slik rolle?
–Jeg har jobbet med pressearbeid fra begge sider av bordet, som det kalles: både som journalist og som pressekontakt. I begge tilfeller har jeg sett hvordan kulturen i økende grad måles på tall. Gode salgstall anses automatisk som suksess, mens det motsatte ses på som smalt, og som noe som kanskje ikke har livets rett? Det er først og fremst denne trenden jeg håper vi kan snu. Det kan virke som om norske journalister tror at det å skrive om kulturen i tall, er det samme som å skrive kritisk – etter Deep Throats råd, «Follow the money».
I tillegg er god mottakelse i utlandet automatisk lik suksess – norske medier elsker historiene om nordmenn som gjør det bra i utlandet. Svenske medier blåser de ikke opp den type suksess – der tar de det for gitt at Robyn gjør det bra internasjonalt. Kanskje fordi de har en så lang historie med verdensomspennende popsuksess, fra ABBA til Avicii? På vår side av grensen er det imidlertid som om vi vi tar norsk utenlandssuksess som en bekreftelse av oss selv. Sammenlikne gjerne med idretten. Slik vinkles det på suksess framfor innhold: ‘Magne Furuholmen gjør det bra’ framfor ‘hva mener egentlig Magne Furuholmen? Hvorfor lager han den kunsten han gjør?’
Summa summarum, det er ingenting galt i å følge tall eller skrive om vellykketheten i andres øyne, men om det blir det eneste vi gjør, blir journalistikken fullstendig hodeløs. Og kan man ikke også stille kritiske spørsmål og lage god journalistikk om kunstens innhold?