Like før jul kom det ut en essaysamling med et så solid faglig tyngdepunkt at den gikk under radaren til de fleste norske mediene. Cambridge Companions to Literature er en sjangerdefinerende bokserie utgitt av tradisjonsrike Cambridge University Press, hvor den vitenskapelige standarden blir satt innenfor vidtspennende forskningsområder som Jorge Luis Borges, Literature and Environment, Cormac McCarthy og African American Theatre – for å nevne noen av de seneste tilskuddene. Utgivelsen som tar for seg den latinske kjærlighetselegien fanget vår oppmerksomhet – muligens fordi Valentine’s day er rett rundt hjørnet, men mest sannsynlig fordi redaktørens navn fikk en bjelle til å ringe i redaksjonen. Vi har snakket med Thea Selliaas Thorsen om den tiden da man skrev om kjærlighet for kjærlighetens skyld, om Ovid og den totalitære kjærligheten, myke menn og fryktinngytende professorer.
– Du har vært redaktør for The Cambridge Companion to Latin Love Elegy som nylig ble utgitt på Cambridge University Press. Hva slags type utgivelse er dette?
– Serien kalt Cambridge Companions består av internasjonalt ledende pensumbøker over sentrale emner innenfor litteratur, kunst, filosofi, historiske perioder og musikk. En Cambridge Companion skal oppsummere det som er verdt å vite om et felt og samtidig presse forskningsfronten videre. Det er er den mest prestisjefylte bokserien av sitt slag i verden og et volum i denne serien pleier å sette den vitenskapelige standarden for sitt felt, globalt sett. Med meg i dette volumet har jeg tjue akademikere fra tre kontinenter og fra universiteter som Oxford, Princeton, Sorbonne og altså Cambridge, i tillegg til kollega Marek T. Kretschmer fra NTNU. Sammen belyser vi latinsk kjærlighetselegi: den lettest definerte poetiske sjangeren i antikken, hvis opprinnelse, som kan tidfestes nesten pinlig nøyaktig både i tid og sted til ca. 55 f. Kr. i Roma, er et av de store spørsmålene i klassisk filologisk historie. Det er fordi latinsk kjærlighetselegi ikke egentlig ligner på noe man har sett tidligere i litteraturhistorien. Derimot ligner den veldig, faktisk av og til inntil det trivielle på det man ser senere, især når det gjelder forståelsen av hva kjærlighet er.
– Hvilken tilknytning har du egentlig til Cambridge?
– Som fersk doktorgradsstipendiat flyttet jeg til Cambridge og ble der et år. Det ble intenst. Forskningsmessig har virkningen vart helt til nå og jeg har stadig kontakt med folk jeg møtte der. Jeg fikk også kommet skikkelig i gang med min første (og foreløpig eneste) roman, som kom ut året etter at jeg forlot byen (til fordel for Paris). Cambridge er for meg den engelske storhet – med altfor små gater og altfor små skilt og altfor små, altfor stusselige offentlige rom. Blåfrosne knær. Blåsvarte sivhøns med rødt over nebbet. Over alt. Pinlig nøyaktig trimmede plener. Over alt. Sykling. Over alt. Over kuruker i havnehager på vei til universitetet om morgenen. Fryktinngytende professorer. Vidunderlige biblioteker. En masse mottagelser med berømtheter fra hele verden, krydderkaker og madeira. Pub etter pub og underlig øl. Aftensang. The Cambridge May Ball. Med St. John’s College under et sykt svært fyrverkeri og i kitchy forkledning, som bare så vidt greide å dekke over dets egentlige identitet som middelalderborg med sine lavtflyvende flaggermus over elven Cam, der jeg ble puntet i båt (i konkret forstand, dette er ikke en omskrivning for noe på kanten).
– Boken tar for seg den latinske kjærlighetselegien, hva er spesielt med denne sjangeren?
– Veldig mye er veldig spesielt med denne sjangeren. For det første er dette den sjangeren som er lettest lar seg definere i hele antikken. Tre elementer må forefinnes for at man skal ha et eksempel på denne sjangeren: et bestemt versemål, det elegiske distikon, et bestemt tema, kjærlighet, og et bestemt språk, latin. Sjangerens problem, vitenskapshistorisk sett, er at den ligner på så mye som fulgte etter den: her finner vi en mann som er hjelpeløst forelsket i en jente og som lirer av seg det ene diktet etter det andre om sin lengsel etter henne. Nettopp fordi dette er en type fortelling vi har hørt før, har forskere hatt problemer med å se hvor annerledes denne sjangeren er i forhold til litteraturhistorien forut for den. Sjangeren er dermed lett blitt avfeid som overflatisk, romantisk, frivol, et uttrykk for ungdommelig sløvsinn, useriøs osv. I antikkens litteratur finnes det mange iscenesettelser av kjærlighet, men den har som regel enten en årsak (en straffende guddom som rammer et offer med skjebnesvanger kjærlighet som i eposet eller i tragedien), eller en hensikt (ekteskap og prokreasjon, som i komedien). I latinsk kjærlighetelegi har ikke kjærligheten noen årsak eller hensikt, her er det kjærlighet for kjærlighetens skyld. Denne kjærligheten er imidlertid bare unntaksvis lykkelig, og mye av diktningen går dermed med til å klage, hvilket relaterer seg til forståelsen av «elegi» som «klagesang», som jo er den betydningen vi tillegger denne termen i dag.
– I forordet beskriver du elegien som «a powerful vehicle for dazzling aesthetics, political poignancy, social provocation and challenging gender-representations». Kan du utdype dette? Og mener du med dette at elegien også er en relevant sjanger for oss i dag?
– * Estetikken: kjærligheten i denne sjangeren er totalitær. Det finnes ikke noe liv utenfor kjærligheten. Hvis man ikke kan elske (fysisk) med den man elsker, må man skrive om hvor fælt det er ikke å få elske (fysisk) med den man elsker. Å elske og å skrive er faktisk de to eneste livsmulighetene i denne sjangeren, som dermed er eksistensielt litterær eller estetisk-fundamentalistisk, om du vil. Kjærlighetselegikerne er poeter som egentlig er forelsket i poesi; de er ekstremt opptatt av tekster som kunstform og utmeisler sin egen, raffinerte versjon av det hellenistiske idealet for litteratur. Dette idealet er først og fremst promotert av bibliotekar-poeten Kallimakhos (3. årh. f. Kr.) og favoriserer det lærde, snodige, indirekte, lille, uventende og avantgardistiske, framfor det tradisjonelle og overtydelige. Poetene i elegikernes tradisjon blir dermed kalt poetae novi «nye poeter» og blir ansett for revolusjonære, ikke uten forakt fra den mer etablerte garde, i sin samtid.
* Politikken: fordi kjærligheten er totalitær kræsjer dens krav med kravene fra samfunnet og keiseren, som også er totalitære. Et vesentlig trekk ved sjangeren er at den har et dokumentarisk preg, dikterne omtaler seg selv ved sitt eget navn og diktene utspiller seg i samtidas Roma. Men ingen av elegikerne kan bli det ordentlige romere skal bli, enten bønder, soldater eller embetsmenn. De kan bare elske – og dikte. Og som diktere makter de ikke en gang å produsere pro-keiserlig poesi, slik skikkelige romerske poeter skulle kunne. Ikke nok med det, i den poesien, der de ustanselig unnskylder seg for ikke å kunne lovprise keiseren gjennom sine vers, refser de til og med overmakten gjennom en tyrannkritikk som er så sinnrik at tyrannen ikke kan kritisere kritikeren uten samtidig å kritisere seg selv. Så sjokkerende direkte er ofte keiserkritikken at flere forskere hardnakket hevder at elegikerne kun er ironiske. Det er imidlertid ikke så lett å holde fast på denne teorien, når man husker på slike ting som at den første elegikeren måtte begå selvmord på keiserens bud.
* Sosial provokasjon og utfordrende kjønnsrepresentasjoner: Kjærlighetselegikerne er myke menn, ikke vil de krige, ikke vil de gå inn i samfunnsmaskineriet ved å gifte seg og å få barn heller (keiseren ga skattefritak til romerske borgere som fikk tre ektefødte barn eller mer, et tiltak Hitler senere kopierte), disse poetene vil egentlig ingenting, de evner bare å tilbe sin utkårede, som allerede er gift med en annen mann. Dette var kort sagt ikke sånne menn gamle Roma ville ha. I tillegg framstilles kvinnene som like sterke og til tider fryktinngytende, som mennene er sårbare og følsomme. Disse kvinnene er ikke bare gift annetstedshen, de har seg også gjerne med andre enn ektemannen og poeten. Egentlig ligner disse kvinneskikkelsene mer på den skremmende typen man møter hos Strindberg, enn på den elskede ellers i litteraturhistorien, så som Dantes Beatrice og Goethes Gretchen. Egentlig hadde jeg lyst til å ha bilde av Munchs Vampyr på omslaget, men det passet ikke størrelsesmessig. Den kontrakulturelle framstillingen av kjønn er enestående for kjærlighetselegien og ikke så lett verken å forklare eller bortforklare.
* Relevansen i dag: mange romerske oppfinnelser er så levedyktige og naturlige at det er vanskelig å tenke på dem som noe som en gang faktisk ble oppfunnet. Blant mine favoritter er fremmedspråk i skolen, den skjønnlitterære oversettelsen og den totalitære kjærligheten. «Alle» vet i dag at kjærlighet, ekte kjærlighet ikke har noen årsak eller hensikt som står utenfor selve kjærligheten. Det er ikke ekte kjærlighet hvis man har sex med noen bare for å bli tilfredsstilt. Eller bare for å få barn. Eller for å få seg en snarvei til en arv eller formue. Romerne er de første som dyrker denne formen for kjærlighet helt systematisk. Og i min Companion, som har mange kapitler om hvordan den latinske kjærlighetselegien har påvirket senere litteratur og kultur, vises det for første gang at kjærlighetselegikerne spilte en vesentlig rolle for eksempel i overgangen fra opplysningstiden til romantikken. Opplysningstiden hadde en egen forkjærlighet for klassikerne, men elegikerne representerte her stadig et irrasjonelt unntak, som poeter derfor tød til ved opplysningstidens slutt og som dermed tjente til inspirasjon idet man tok spranget over i romantikken. Og det er jo fra romantikken av at ideen om den totalitære kjærligheten vulgariseres, slik at den i dag fullstendig gjennomsyrer populærkulturens filmer, sanger og uttrykk for øvrig og, ja, folks hoder. Jeg tror på den. Gjør ikke du?
– Vel… Den mest kjente av de latinske elegiforfatterne er kanskje Ovid, som du selv har gjendiktet til norsk flere ganger. Hva slags forfatter var han?
– Ovid er for det første stor, for ikke å si størst. Også i kvantitativ forstand: han er faktisk den antikke poeten vi har det største enkeltstående forfatterskapet fra. Det finnes prosaforfattere som har produsert sinnssyke mengder tekst, av hvilken også mye er bevart. Men innenfor poesiens felt slår Ovid til og med Homer med god margin i antall verselinjer: Iliaden og Odysseen er på ca. 28 000 verselinjer til sammen, mens Ovids hele forfatterskap, hvor alt er på vers, teller ca. 35 000 verselinjer. Ovid må ha vært en meget hardtarbeidende mann; han reviderte tydelig verkene sine i ettertid og flettet inn referanser og spill med fiksjonen i tidligere verk. To nye monografier på Cambridge University Press tar opp dette aspektet, én ble publisert nå i januar og er skrevet av Francesca K. A. Martelli med tittelen Ovid’s Revisions, mens den andre er av undertegnede og heter Ovid’s Early Poetry, som nesten er klar for endelig innsendelse til forlaget. Ovids enorme forfatterskap kan deles inn i tre hoveddeler, som alle har hver sin distinkte tematikk: 1: kjærlighet, 2: myter og 3: eksil. Ovids innflytelse på ettertiden er å ligne med disse romerske oppfinnelsene som er så geniale og naturlige at vi har vanskeligheter med å tenke på dem som oppfinnelser: så mye stammer fra Ovid at man har vanskelig for å føre det tilbake til ham som kilde, det virker liksom bare som om alt er en del av vårt naturlige kulturgods. Det er for eksempel på grunn av eksildiktningen, som han komponerte i elegiske vers forvist fra sitt elskede Roma av keiser Augustus, at ettertiden forbinder denne sjangeren så tett med klage. Et mer pussig, men ikke desto mindre nevneverdig eksempel er innflytelsen Ovid øvde på operaen da den ble oppfunnet i Italias 1500-tall. De som vet noe om dette, har gjerne hørt at operaen ble oppfunnet i et forsøk på å rekonstruere den greske tragedie. Man tenker seg da kanskje at det var greske diktere man så til for å finne stoff til operaenes librettoer. Men det er ikke tilfelle. Her er hovedkilden Ovids Forvandlinger, ja, så tydelig går dette tilbake til den romerske poeten at han faktisk i den aller første operaen vi kjenner, nemlig Dafne av Jacopo Peri fra 1598 ikke bare forsyner librettisten med historien om Dafne og Apollon fra Forvandlingers først bok, men faktisk er en av personene som opptrer i stykket!