Da det nordirske bandet Ash i sin tid debuterte med EP-en Trailer, utstyrte de den med slagordet «Guaranteed real teenagers». Markedsavdelingen i Oktober kunne gjort det samme med Eline Lund Fjærens debutroman, men heldigvis har de nøyd seg med en diskret opplysning om forfatterens fødselsår (1994) og latt det være opp til leseren å utføre matematikken. Mange har regnet. Og blitt overrasket over den modne, reflekterte og språksikre forfatteren som har møtt dem mellom permene. Ung jente, voksen mann har blitt kalt «flott», «vellykket», «modig» og «forbløffende». Hvordan har Fjæren greid å komme så langt, i en alder hvor vi andre i beste fall var henfalt til pinlige dagboksnotater og veslevoksne blogginnlegg? Vi har snakket med den unge debutanten, og utvekslet selfies.
– Du har fortalt at du begynte å skrive på ungdomsskolen; det i seg selv er kanskje ikke så unikt, men det oppsiktsvekkende er at du bare noen få år senere står med debutromanen i hendene. Det virker på meg som om du har hoppet over en lang periode med surring som vi andre stort sett må gjennom, at du liksom fant din greie med en gang. Kan du si noe om din inngang til litteraturen, hva som fanget deg?
– Det er nok mer sannsynlig at jeg begynte surringen tidlig. Nei, jeg har alltid surra og gjør det enda. Har begynt på en ny roman nå, og føler meg like usikker og famlende som forrige gang. Kanskje mer. Dessuten er det mye i debutromanen jeg skammer meg over. Jeg kan ikke huske noen store opplevelser, men at vi alltid hadde bøker hjemme og leste mye på skolen. Elsket leseløver og Roald Dahl. Men jeg oppdaget vel raskt noe i språket som kan minne om en slags gjenkjennelse, det som Dag Solstad kaller for literariteten i litteraturen, og Per Petterson for merverdi. Noe som sitter igjen. Det ville jeg også få til.
– Du siterer Solstad og Petterson, og understreker dermed noe jeg har tenkt på, nemlig at du virker imponerende belest og godt orientert i det litterære feltet til å være så ung. Mange debutanter vet kanskje ikke helt hva som venter dem når de gir ut sin bok, men jeg innbiller meg at du var godt forberedt. Hvordan var tiden frem mot debuten, hvilke forventinger hadde du, og har det gått som ventet?
– Tiden etter at boken var ferdig og frem mot debuten brukte jeg hovedsakelig på å grine fordi jeg hadde strøket på eksamen. Jeg var nok redd for at mottagelsen av boken skulle gå åt skogen, parallelt med utdannelsen min. Det gikk heldigvis fint. Dårlige tilbakemeldinger takler jeg ikke så bra.
– Men som du sier har det gått fint. Oppsiktsvekkende fint, kan man kanskje si, du blir jo for eksempel rullet ut som månedens debutant i alle landets Norli-butikker as we speak – og Henning Bergsvåg omtaler deg, kanskje ikke så urettmessig, som «prosastjernen» i forbindelse med et arrangement der du skal delta som DJ (!). Klarer du å holde beina på bakken?
– Jeg blir sjelden veldig begeistret på egne vegne, så jeg tror det går fint. Man blir vel ikke akkurat noen stjerne av å være forfatterdebutant i Norge. Jeg er som jeg alltid har vært: beskjeden og relativt ydmyk i normal tilstand, tøffere og mer kjip når jeg er full. Det var harry sagt. Men jeg er opptatt av det, at jenter skal kreve mer plass. Hvis noen opplever det som arrogant, så trives jeg ganske godt med det. Jeg har brukt mye energi tidligere i ungdomstiden min på å krympe meg selv, og det er jeg ferdig med. Ikke fordi jeg har skrevet bok, men fordi jeg blir mer voksen. Men som sagt takler jeg negativ kritikk dårlig, og er avhengig av å ha en redaktør som heier meg fram.
– Du er fra Aurskog-Høland opplyses det i boken, men vi forstår at du bor i Bergen nå. Hvordan opplever du det litterære miljøet i Bergen? «Nå er hun vår,» skriver Erlend O. Nødtvedt triumferende om deg i et intervju på sidene til Bergen offentlige bibliotek – føler du deg som en del av et fellesskap, en bergener, for å si det med Espedal?
– Først og fremst føler jeg meg veldig godt tatt imot. Det er mye bra folk her. Samtidig tror jeg oppveksten på svenskegrensa har en ganske sterk forankring i meg. Det er ikke bare å slenge av seg skinnjakka, rydde vekk smuglerspriten og vaske av seg Wunderbaum-lukten. Joda, det er det.
– Romanen din omhandler, slik tittelen lover, et forhold mellom en ung jente og en voksen mann. Jeg har lest et sted at du har sagt at du håper beskrivelsene av forholdet kan passe på alle forhold, uavhengig av alder. Hva med omgivelsene – Bergen er prominent til stede, hvorfor akkurat her – kunne romanen ha utspilt seg i en annen by?
– Bergen er den eneste byen jeg kjenner, så når det først skulle utspille seg i en by, måtte det bli den. Handlingen kunne ha funnet sted på landet, siden jeg naturligvis har kjennskap til stedet jeg kommer fra. Samtidig kunne den ikke det, for det hadde jeg ikke orket. Har bestemt meg for å vente noen år før jeg blir nostalgisk.
– Noen av oss har fulgt deg på sosiale medier en god stund og latt oss fascinere av den gjennomførte og selvbevisste måten du fremstiller deg selv på – for enkelte, som Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen, bikket det sågar over i en teori om at du ikke eksisterer i virkeligheten. Hva tenker du selv om bruken av sosiale medier i forhold til rollen som offentlig person? Forfattere har jo tradisjonelt vært ganske sidrumpa på dette området.
– Jeg tenker veldig lite om det, og det tror jeg også er utviklingen. Før var man redde for å miste jobben dersom man skrev noen sleivete formuleringer på nettet, men nå tror jeg mange unge har en annen holdning. At man snarere tenker at sjefen må tåle såpass – ellers vil jeg uansett ikke ha denne jobben. Det er viktig for meg å gjøre som jeg vil. Så får heller mamma ringe og kjefte litt. Noen må jo passe på.
– De sosiale mediene gir forfatteren bedre kontroll på imaget sitt, på godt og vondt kan man kanskje si. Dagens debutanter står friere til å definere seg selv, gitt at man behersker mediene – det bare slår meg at Dag Solstad kanskje ikke ville klatret opp på den sjøløven hvis han hadde vært utstyrt med Instagram-konto den gangen. Et annet aspekt er muligheten til diskursiv interaksjon, f.eks. gjennom å ha en god tone med Audun Vinger på Twitter. Tradisjonelt har forfatterrollen blitt forbundet med en tilbaketrukket tilværelse. Tror du at din generasjon representerer et brudd med dette; en gjeng forfattere som er mer synlige i offentligheten (og på egne premisser)?
– Det tror jeg ikke er helt riktig. Mitt inntrykk er at de unge forfatterne fra før min tid (John Erik Riley og den der Blindernkresten) var mye tøffere, mer frempå i offentligheten. De deltok i de viktigste litterære debattene, kritiserte de eldre forfatterne åpenlyst uten å nøle. Sånn er det jo ikke nå. Vi sitter alene med smartmobilene i hver våre leiligheter og komponerer dølle tweets om ingenting. Det er jo ikke så mye risiko i det. Det å skrive litteratur er for meg noe helt annet enn det å være på Twitter, Instagram eller andre sosiale medier. Å skrive tar jeg på alvor, det er viktig for meg. Twitter kunne jeg ha slettet i morgen, uten at det ville ha kostet meg noe annet enn den enkle gleden det gir å kunne sparke nedover. Samtidig setter jeg jo pris på den kontakten man kan ha med andre, jeg har blitt kjent med mye bra folk på den måten. Jeg lever et strengt og rutinebasert liv, bor alene på 20 kvadratmeter og treffer stort sett ingen andre mennesker i ukedagene. Da blir likes og mentions litt som å ligge med noen. Kødda.
– Allerede romandebutant, og du har ennå – til tross for at du påstår det motsatte på twitter – tjueårskrisa på armlengdes avstand. Med andre ord: Du har et langt forfatterliv foran deg. Hva tenker du om det, har du lagt en plan? Noe spesielt du har lyst til å skrive?
– Har ingen plan eller tanker om hva jeg vil skrive. Alt jeg vet er at neste bok ikke begynner med et «jeg». Fan va lätt att va efterklok, som Timbuktu sier.