Like før jul publiserte Forlaget Beijing Trondheim Steve Leirviks andre bok, Par som drikker. På flere måter må dette kunne sies å være et comeback. Det er ti år siden Leirviks debut på Forlaget Oktober, og boka representerer også noe nytt i forfatterskapet. Leirvik valgte selv å gå veien om et miniforlag for å publisere novellene sine, et bevisst valg som illustrerer et merkbart skifte i norsk bokbransje, og som kanskje også sier noe om forfatterrollen i vår tid. «Litteraturen er langsom» har vi hørt, men med dette menes ikke nødvendigvis selve skriveprosessen, unnfangelsen av teksten. Det som tar tid er den skriftlige, så vel som emosjonelle, bearbeidelsen. En forfatter må føle seg klar til å presentere noe for verden. Det er ikke alltid at dette gjøre best mulig gjennom et stort forlag.
Da boka skulle slippes på Antikvariatet i Trondheim, inviterte forlaget psykolog og romanforfatter Peter F. Strassegger til å samtale med Leirvik om prosessen og om tekstene. Intervjuet som følger er en redigert transkripsjon av denne samtalen.
PFS: Ja, Steve, gratulerer, eller gratulerer med dagen pleier en ofte å si.
SL: Ja, takk takk.
PFS: Føles det stort?
SL: Ja, absolutt, og det har vært en veldig fin prosess å jobbe med Rune og Mathias. Jeg skrev på boka helt til jeg var sikker på at den var bra. Jeg tror ikke jeg har sytten bøker i meg. Jeg har kanskje fem, og da må de være bra.
PFS: Jeg er helt enig. Du skal presentere litt fra boka i dag, gå igjennom noen av novellene, reflektere litt over hva du har tenkt med novellene og ditt syn på litteratur, som du akkurat var inne på. Vi må ta en liten intro om deg: Du bor i Kristiansund, og så står det at du har studert her i Trondheim. Debuten var i 2011 på Forlaget Oktober. Så dette er bok nummer to.
SL: Ja, det har gått ti år. Debuten min var dyster, det var tungt. Jeg var ofte svett. Jeg var yngre da, tidlig i tredveårene, og av og til opplevde jeg at jeg satt der skjorteløs. Hovedpersonen var veldig fysisk, og han måtte være det for at jeg skulle fortelle historien hans.
PFS: Du levde deg inn i det? Satt uten skjorte og skrev?
SL: Jeg ble farget av ham på en måte. Han kom jo et sted innenifra. Da jeg var ferdig med den boken tenkte jeg at «nå skal det jobbes med roman nummer to», så glemte jeg å hvile, tok ikke pause. Jeg er stort sett dårlig på å feire livet, som det heter. Jeg bare fortsatte å jobbe, og det fikk jeg i retur i 2013-14. Man må ha tid til refleksjon og den tida tok jeg ikke.
PFS: Det hørtes røft ut.
SL: Det var det. Så de siste ti årene har jeg bare jobbet, hatt hverdag. Jeg er fra en fiskerfamilie, så jeg er oppe tidlig om morgenen for å gjøre jobben, så slapper vi av når jobben er gjort. Dermed fikser vi ting underveis. Jeg står altså opp tidlig om morgenen og skriver. Jeg har skrevet hele veien, og tenkte at bok nummer to er roman. Men så hadde jeg vært i Trondheim på jobb og begynte å tenke at det er én ting som alltid har fascinert meg og det er når du hører den ene gode låta. Jeg har jo spilt i band, og har tenkt siden jeg var seksten-sytten at hadde jeg bare klart å skrive en sånn låt … Så jeg satt der på båten til Kristiansund, hadde tatt en øl, så tok jeg en øl til, kona skulle hente meg på båten. Da slo det meg at jeg kan jo fremdeles skrive den låta selv om jeg ikke spiller i band! Og det kan jeg gjøre i formen novelle. Jeg begynte jo med å skrive noveller.
PFS: Og det var etter den kneiken?
SL: Jeg oppdaget at jeg har jo enormt mye tekst liggende. Jeg hadde begynt å høre en del på country, noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre … men det er en fantastisk sjanger hvor ting vrir seg og er fælt. Så da jeg kom hjem begynte jeg bare å skrive noveller. Jeg skrev på det meste en to-tre utkast i uka. Det var mye som skulle ut, mye som skulle formaliseres. Jeg kopierte ikke noe fra tekstene jeg hadde liggende fra før, men tankene var jo der – innfallsvinkelen, konflikten og problematikken. I løpet av de tre månedene produserte jeg masse noveller, på jakt eller den perfekte, gode låta.
PFS: Det syns jeg gir veldig mening. Jeg må jo bare si at dette er en perle av en samling. Jeg tenkte på at tekstene er et sted du har lyst til å være i. Det er en slags varme i novellene. Det er vanskelig å beskrive, å gjengi hva de handler om fordi … det som er saken er at det er godt å lese dem på nytt, og du hører jo også gjerne gjennom et album på nytt og på nytt for å komme inn i det. Dette tenker jeg er en bok du kan gi litt mer tid til.
SL: Det med rytmikk er viktig. Da debuten min skulle slippes, trakk jeg den tilbake. Jeg likte ikke rytmikken i teksten, jeg syntes det var litt stakkato. Så jeg sa til forlaget at jeg trengte to måneder til, gikk gjennom setning for setning helt til sangen satt, men jeg visste ikke at det var det jeg gjorde. Men fordi jeg trykket på reset-knappen for to år siden og begynte med noveller, forstår jeg at den måten å skrive på ligger i blodet nå og vil finnes i måten jeg kommer til å fortsette å skrive på – der det er som en takt, et refreng, og refrenget er jo da det vi har pratet om tidligere, «det plutselige», og det må jo klaffe. Det må høres bra ut og være interessant. Du må bli fanget av øyeblikket, om det er en katt som blir kastet gjennom lufta eller hva det skal være. Det skjer.
PFS: Ja, for det er noe som skjer i den siste novella, en katt blir kasta i en vegg …
SL: Jeg må jo si at den siste novella er faktisk sann, bortsett fra det med katta. Katta ble … ja.
PFS: Om vi begynner litt fra begynnelsen. Par som drikker, det er jo en fantastisk tittel. Jeg ble jo hyra inn fordi jeg er både forfatter og psykolog og har jobbet mye i rus-poliklinikker.
SL: Det visste jeg ikke.
PFS: Jeg trodde i hvert fall det var derfor … Så tenkte jeg: Jøss! De drikker nesten ingenting, de her! Men hvem er disse parene og hvorfor drikker de?
SL: Egentlig skulle boka hete «Håndbok om kornkråka» Det er vanlige kråker, bare at de er litt vakrere. Men etter romjula i fjor sendte jeg mail til Mathias og Rune og sa at den skulle hete Menn som drikker, for i romjula, da jeg dro og drakk, det er tredje-fjerde juledag og du står der og øller, så slo det meg «de drikker».
PFS: Karakterene?
SL: Nei, nei, det var et virkelig par. Så måtte jeg sette meg ned og prøve å skrive den tittelen, se den på skjermen. Da het den Menn som drikker. Den så helt forferdelig ut. Jeg tenkte at det gjør vondt for alle kjenner jo en mann som drikker. Så jeg gikk i tre måneder og så på den tittelen her og tenkte at «det er ikke lov». Det kommer til å slå tilbake på meg på et eller annet tidspunkt, ikke sant? Men så ble jeg fascinert, og i en periode prøvde jeg å overbevise Rune om at vi skulle jobbe med tematikken menn og vold og menn og alkohol. Heldigvis er han bedre orientert og roligere enn hva jeg er, og han holdt den kursen som opprinnelig var satt: Altså par. Så kom tittelen Par som drikker. Fordelen med tittelen er at den er veldig Bergmansk. Jeg liker det fordi det handler om at en automatisk blir ledet til at det handler om en relasjon. Konflikten ligger i tittelen. Det er en tre ords-novelle, ikke sant? Det har noe å gjøre med blikket som blir gitt teksten. Hvor legger man oppmerksomheten. Hvis den hadde hett «Menn som drikker» ville man ha lett etter mennenes historie. Men det her handler om par, om nære relasjoner. Og Par som drikker gjør novellene litt mer åpne og gjør dem mindre harde.
PFS: Og mer nyansert vil jeg også si. Jeg har hatt en tanke om at i alle novellene er det folk som prøver å få livet til å fungere. Det er vakkert skildret. Det er jo mye konflikter, men det er ikke som man forventer seg i en konflikt, at forfatteren skal skru til for å vise de styggere og styggere sidene du har en enorm evne til å finne … de lissom ønsker å få det til. De ønsker å vise sårbarhet og de ønsker å se hverandre. Mange av dem klarer å løfte blikket ut over seg selv og forstå den andre, og jeg syns det er dyktig gjort fordi det viser mange sider av den samme prosessen. Noen får det til og andre får det ikke til, å reparere. De store og små bruddene.
SL: Jeg tror, uten at jeg har tenkt for mye over det, at jeg ikke vil borti det manierte. Jeg vil ikke borti det opplagte, og det er også derfor boka har tittelen Par som drikker. Det hadde vært kjempelett å skrive en bok om par som drikker og å skrive om vold og faenskap, men opplevelsen av å lese om par som drikker når det ikke er maniert og selvsagt … det er så mye mer i nære relasjoner. Vi er så vant til å bedømme mennesker på våre antagelser, vår oppfatting, rykter hvor alt er endimensjonalt: «han drikker, han er sånn, hun går med skjørt, hun er sånn», ikke sant? Ja, hva skal man si? Jeg kan kanskje gi et bedre svar om ett år. Jeg tror den boka også er et forsøk, en slags protest. Jeg er jo en gammel pønker og rocker, og dette er min protest mot det endimensjonale og enkle.
PFS: Man trenger ikke så mye mer enn disse 72 sidene for å forstå hvordan et parforhold kan være. Jeg tenker det gir mening når du sier at du er en kresen forfatter. Det skal sitte.
SL: Ja, det må sitte. Jeg og Rune har jobbet med flere noveller underveis, og det har vært en veldig fin greie, for vi har begge vært enig når det ikke sitter. Da går vi videre. Hvis det ikke sitter så gidder jeg ikke. Da må vi gjøre som faren min gjorde: Da jobber vi med det, da må vi reparere.
PFS: Det er der symbolikken kommer fra? Det er jo en novelle som heter «Verktøykassa». Det er et sitat som sto frem for meg, som viser at det ligger mye i dette: «Det viktigste man kan bidra med i et forhold er å holde ting enkelt, samtidig som man holder fast ved en eller annen drøm om videre fremskritt». Det er en kjempebra setning tenker jeg, for selvfølgelig skal det være enkelt og konkret … hva tenkte du?
SL: Konflikter vil oppstå. Om man griper etter konflikten kan man bli fanget i den. Det kan være et parforhold, det kan være mor og sønn, det kan være to kompiser, det er så lett å gripe etter konflikten, men konflikten handler egentlig om noe annet. Ved å se litt enklere på konflikten for eksempel, litt enklere på glede, bare ta det som det er, bruke faktiske ord på det, så tror jeg det gjør hverdagen lettere. I et forhold må man jo ha noe å se frem mot, hvis ikke kan man like godt gjøre noe annet.
PFS: Når vi nå skal gå inn i noen av novellene, så lurte jeg på om vi skulle begynne med den første. Det blir jo egentlig den tredje, hvis tittelen er en novelle, og så så jeg det var en liten seksordsnovelle i begynnelsen. Kan du lese den først?
SL: «Par som drikker søker diskré veterinær». Jeg vet ikke hvorfor vi humrer, men det jeg ville si noe om i den … jeg kan ikke si så mye heller, vet du… vi lar den bare ligge, hvis det er greit?
PFS: Ja, ja. Den skaper gjenkjennelse hos folk, tror jeg.
SL: Man er jo automatisk på. Hvorfor skal et par som drikker søke diskré veterinær? Det er noe som har skjedd, eller noe skal skje. Det er på en måte åpningsriffet, det da.
PFS: Hvis vi tar den neste, da. Den heter «Nightmare». Kanskje du kan lese litt, så snakker vi om den etterpå?
«Bussen ser ut til å følge den samme ruta hver kveld. Jeg har lært meg kjøremønsteret utenat nå. Etter at den har vært et par runder gjennom byen, står den parkert nede på piren en time eller to, før den ruller gjennom byen igjen. Den første gangen jeg så bussen komme sigende opp fra havneområdet, var på kvelden den første mai. Jeg satt nedgravd i en tung og uoversiktlig regnskapssak som måtte prioriteres …»
PFS: Tusen takk. Det er jo en utrolig spesiell sak, litt absurd. Det kommer en regnskapsfører som kjøper pølse og prater med en bussjåfør. For den Nightmare-bussen kjører egentlig bare rundt og rundt, det er en veldig deprimerende skildring av russetiden. Ingen ståhei, det er bare mørkt.
SL: Ja, han er opptatt av den bussen. Det er et eller annet han kjenner igjen i den. Det er noe mørkt der.
PFS: Ja, det er litt sånn Bergmansk, men hva er greia hans? Det skjer noe etterpå med han … han besøker eksen sin. Hva holder han på med, han karen her?
SL: Han holder på å våkne. Hvor mye skal jeg si, egentlig? Det er en mann som er i ferd med å våkne, og det er Nightmare som gjør det. Det er det som er symbolikken. Konflikten er jo et annet sted, og jeg husker hvordan første avsnittet opprinnelig var. Der hadde hovedpersonen tenkt å ta livet av seg den 17. mai, etter at russefeiringa var over. Men så så han Nightmare, og så fikk han håp. Den var egentlig morsommere enn hva den har blitt, men vi klarte å dra inn litt humor på slutten likevel.
PFS: Ja, for det er veldig bra komponert, det gir en slags mytisk start, noe marerittaktig. Etterpå er det en scene hvor han besøker eksen. Man får sympati med ham. Men man får jo sympati med henne også.
SL: Det er jo folk som prøver da.
PFS: Ja, vi vet ikke hvem vi skal heie på … det er det som er så bra, tenker jeg, at litteraturen får til dette. Men samtidig så drikker han når han er på besøk. For ham har alkoholen en helt annen funksjon enn for mange av de andre karakterene.
SL: Ja, det er kanskje den gamle pønkeren som kommer frem, at det er litt pønk over den drikkinga hans … er det ikke det?
PFS: Jo, han blir litt mørkere i hennes øyne også.
SL: Han blir litt farligere, ikke sant?
PFS: Du nevnte jo det elementet før, det med det plutselige, at det er viktig for deg i novellene. Det er jo også viktig i denne novellen, disse innfallene, som gjør at en gjør noe uforutsigbart. Hvorfor er det viktig?
SL: Jeg tenker at det er den typen noveller jeg liker selv.
PFS: På et tidspunkt når han er hos henne, jeg tolker som at han har blitt kastet ut, røsker han opp et morelltre som han har planta med ungene sine der. Helt ut av det blå nesten.
SL: Hun så ikke det komme, han tenkte tanken noen sekunder før han gjorde det. Så er det en artig detalj, den har kanskje også noe med sympatien å gjøre. Når han legger morelltreet i baksetet, så passer han på at det ikke kommer i klem i døra. Og da tenker jeg, at der har vi et komplett menneske …
PFS: Du forstår ham?
SL: Ja, jeg forstår ham, og det var viktig å få frem den detaljen, for noe av det vanskeligste med å skrive noveller er jo å beskrive karakterene. Jeg vil gjerne prøve å beskrive karakterene på en litt annen måte enn hvilken jakke de har på. Jeg prøver å strekke så langt jeg kan at man skal vise og ikke fortelle. Jeg liker å tøye de teoriene.
PFS: Show, don’t tell? Hvordan da?
SL: Her viser jeg hvem han er. Jeg kunne ha gjort det om til en dialog, men i stedet så skjer det stille. Det er bare en mekanisme i ham. Det er bare sånn han er.
PFS: Treet er jo symboltungt det også?
SL: Det er røtter i det også vet du, så han river ting opp med røttene her. Så det er mye symbolikk rundt det morelltreet.
PFS: Jeg tolker det sånn at han kommer der, han har et kjempestort ønske om å få henne tilbake … kanskje, kanskje ikke … jeg tolker det sånn fordi jeg er håpefull. Klarer de ikke å finne ut av det i samtalen, de klarer ikke å komme over det bruddet. De klarer ikke å møtes, så river han bare med seg det treet. Uten at han egentlig vil det.
SL: Ja, det skjer bare.
PFS: De prøver, men de klarer det ikke. Det er jo veldig vanlig, men så er det noen som klarer det bedre, og hva trenger man for å klare det? Det er all denne symbolikken, treet, verktøykassa og bilen. Men for å reparere noe trenger du et verktøyskrin.
SL: Ja, det må man jo ha. Man kan ikke gå rundt og agere ved å rive morelltrær opp av bakken.
PFS: For det går ikke godt med han her?
SL: Jo, jeg liker å tro det, det går veldig bra med han. Det har vært sikkert tjue forskjellige slutter på den novellen her, vil jeg tro. Alle har lignet litt på hverandre, men det at den ikke slutter så åpenbart, det gjorde at det kan komme en fortsettelse.
PFS: Så er det jo noe med at når du leser om et vondt brudd, og noen som ønsker å få kjærlighet tilbake og møter den andre igjen, heier man jo veldig på den gjenforeningen og kjærligheten. Men noen ganger er det godt å tenke at «nei det er til det bedre», det at de ikke finner tilbake igjen.
SL: Ja, ikke sant?
PFS: Noen ganger er det faktisk godt å komme seg videre. Det er banalt sagt, men det tar litt tid å komme dit.
SL: Jeg tenker at han trengte det der.
PFS: Jeg tolker det litt sånn at jeg ser etter hva slags funksjon alkoholen har, og om det er bra eller dårlig for karakterene. I denne novella så tenkte jeg at, ja, kanskje den alkoholen var forløsende for han. Han trengte den, og jeg er ikke bekymra for at han skal bli rusmisbruker, for å si det sånn.
SL: Ja, han er jo straight …
PFS: Han trengte bare å finne tilbake til den gamle pønkeren i seg?
SL: Han måtte gjøre et eller annet, for situasjonen er jo fastlåst. Hennes oppfatning av han er urokkelig, og det er det han hører, tenker jeg, at her er det over.
PFS: Det er slutt, ja.
SL: Ja, han har ingenting å tape og da kan han angripe. Han gjør ikke noen noe skade, da.
PFS: Hvis vi hopper til den siste novellen. Der tenkte jeg at alkoholen i denne novellen, «Den ettermiddagen snakka vi en hel del», den er min favoritt vil jeg si, jeg elsker den novellen. Jeg heier ganske mye på karakterene, men jeg ser jo at alkoholen forverrer ganske mye. Litt dårligere odds her, men samtidig så er kjærligheten mye større.
SL: Dette er jo den historien som bortimot er sann, bortsett fra det med katta. Men jeg møtte … jeg liker ikke å skrive om virkelige folk … men jeg møtte en sånn her type karakter som tilfeldigvis var veterinær. Katta vår hadde en hoven fot og jeg måtte til veterinær. Det var lørdag og jeg havnet langt ut på landet med katta. Det her skjer jo parallelt med at jeg har bestemt meg for å begynne å skrive noveller, og mens jeg står der så står jeg midt oppe i den neste novella jeg skal skrive. Og det er så tydelig og så sanselig. Jeg kan ikke komme meg fort nok hjem, med katta i baksetet, for å få skrevet den her. Den var sikkert gjort på en time tenker jeg.
PFS: Såpass, ja …
SL: Vi har ikke redigert den så mye heller. Den kom som den var, men som du sier … her har det blitt konsumert en del alkohol for ikke så mange dager siden.
PFS: Som eskalerte en konflikt, ja. Skal vi lese litt fra den?
SL: Vi kan jo starte på andre avsnitt. (Steve leser).
«Dette skjedde på en lørdag. Jeg ble satt over til vakttelefonen. Jeg holdt øye med Maja mens jeg sto og venta på at noen skulle svare i den andre enden. Hun rørte ikke tørrfôret, sto der bare og stirra tomt ned i skåla før hun la seg slapt ned på golvet. Den eneste veterinæren som var på vakt, bodde vel en time unna selve bykjernen …»
PFS: Det er utgangspunktet: De har drukket kvelden før, de har krangla og han våkner i bakrus. På et tidspunkt skriver du at han drikker fordi hun ikke legger nok i forholdet, og hun legger ikke noe i forholdet fordi han drikker.
SL: Ja, det syns jeg jo er helt forferdelig. Det står på baksida her, jeg kan lese det. «Jeg var sikker på at hun ikke likte meg så godt som hun ga uttrykk for. Hun syntes ikke noe om den drikkinga mi. Hun la for lite arbeid i forholdet. Dert var derfor jeg drakk». Og da kommer vi jo til paret som drikker …
PFS: Det er kanskje et litt mer klassisk bilde, men samtidig så ser han for seg en forsoffen Tom Waits, som sitter der og som så møter sin Barbara, eller hva det er. Men han slår jo hånden i bordet og sier årsaken til at jeg er så sint er fordi jeg elsker deg, og han vil jo få det til å fungere.
SL: Det er kanskje litt den konflikten som går igjen, men i den siste novellen har jeg en mistanke om at begge to vil få det til å fungere. Den stikker seg litt ut på den måten. Det er mer håp samtidig som den er stygg. Jeg måtte gjøre den stygg fordi det var for mye håp. Da må vi gire opp på andre siden.
PFS: Det som også er interessant, er at han møter en veterinær. Det er noe som skjer i flere av novellene. Det er et par som har et problem og så skjer en triangulering. De trenger en tredjepart for å finne en katalysator. Ivar, bussjåføren i første novellen, og her er det kanskje veterinæren, og i en annen er det ei som skriver en masteroppgave som heter «Den viktige samtalen». Kan du si litt om den? Jeg er psykolog, vet du. Jeg er opptatt av «den viktige samtalen».
SL: Den kom litt fordi det skulle være litt parodisk, men det er jo ikke det heller. Parodi er jo gøy, men hun har det ikke gøy og da blir det parodi opphøyd i andre. Hun har det jo forferdelig kjipt og hun vet ikke hva hun skal gjøre. Hun prøver og famler, og ønsker og drømmer. Det gjør jo alle karakterene. De er drømmere, egentlig.
PFS: Litt sånne Springsteen-drømmer, som du nevnte. De søker alltid noe godt, der fremme. Jeg tenker at drømmer kan være gode, men de kan også være villedende, hvis de ikke er realistiske.
SL: Den har jo også den saftigste tittelen da, «Krepsefiske i Freifjorden». Men den peker jo mot den viktige samtalen mellom henne og faren. Det er jo faren som kommer inn som tredjepart her, ikke sant? Han dekker over henne, han prøver å gi henne råd, han er omsorgsfull, han har den kapasiteten som mannen hennes ikke har. Det er jo like mye et portrett mellom far og datter. Det er mye dynamikk der, uten at det tar mye plass. Det er mye forståelse. Oppe i alt det uanstendige hun driver på med, er han anstendig, og det er også et gjennomgangstema i novellene mine. En eller flere prøver å gripe etter anstendigheten.
PFS: Er det noe av essensen du tenker du sitter igjen med selv?
SL: Ja, si det. Jeg tror at det er noe med det at mange av novellene leder tilbake til det jeg tenker på som anstendighet. Det er et vidt begrep, et stort begrep, og i «Krepsefiske i Freifjorden» møter hun jo, uten at hun kanskje ser det, en anstendighet oppe i villskapen. Hun er jo egentlig vill, hun er på vei ut i noe vilt, noe ukjent.
PFS: Ja, en slags utroskap.
SL: Ja, det er jo det … nei, jeg liker farsfiguren i den novellen der.
PFS: For den anstendigheten som han viser henne, regulerer den litt? Får henne til å stoppe opp?
SL: Etter samtalen med faren ser du jo at hun prøver å gjøre det rette. Han ber ikke om det. Han bare behandler henne som man skal behandle andre, med forståelse, med ro, og hun responderer på det.
PFS: Det er veldig fint å sitte igjen med på slutten: anstendighet. Vi snakket jo litt om det, hva man sitter igjen med, så jeg måtte jo nesten slå det opp, hva legger vi i det? Men når du forklarer det nå så … ja, kanskje folk trenger mer anstendighet. Å møtes i anstendighet?
SL: Ja, det tror jeg, fordi anstendigheten er den andre siden av så mange ord, så mange handlinger. Det er det motsatte av å ikke ha kontroll. Det handler om å tenke seg om, være gentle, være omsorgsfull, morsom i situasjoner som kanskje trenger det. Ordet er mye større enn hva jeg visste før jeg begynte å skrive denne boken. Derfor tenker jeg at det kanskje er et stikkord som enkelte, eller mange, kan sitte igjen med etter å ha lest den.
PFS: Vi må runde av og si tusen takk, takk for en fin samtale – en anstendig samtale!
Steve Leirviks novellesamling Par som drikker kan du kjøpe hos Tekstallmenningen, Bastardbok, Betong bøker eller fra vår nettbutikk.