Av Sofus Greni
Før alt annet, tillat en polemisk anekdote: «Prøv å følge med ved hjelp av sansene mer enn med intellektet. De fleste av forfatterens assosiasjoner og sprang i skildringen forståes bedre av våkne sanser enn av skarpt intellekt».
Følgende råd står å lese Carl Hambros oversettelse av Historie av Claude Simon fra 1968. Claude Simon er en av de fremste representantene for den franske nyromanen. Nouveau roman, eller nyromanen, er et utflytende begrep. I grov forenkling kan en si at fokuset i nyromaner ofte er rettet mot å endre de representasjonsformene som preger den realistiske romanen (oppbygning, kausalt plot og karakterer), på bakgrunn av nye oppfatninger av mennesket og virkelighet, og en misnøye over fortellingenes og språkets tilsynelatende naturlighet.
Når Hambro foreslår å lese med sansene fremfor intellektet legger han til grunn for å tenke språket og litteraturen på en litt annen måte. Jeg forstår utsagnet som å en oppfordring til å legge vekk sine rådene forestillinger om litteraturen, og heller imøtegå de betydninger verket kommuniserer med sin fulle menneskelighet. Med andre ord, om man plutselig føler seg forvirret i et poetisk krumspring, vær vaktsom! Om forvirringen beror på at verket bryter med våre vaner, vår logikk, våre betydningsstrukturer i vårt institusjonaliserte språksystem, så ikke avskriv verket – avskriv vanen. Ta forvirringen på alvor. Les setningen med sansenes logikk, ikke logikkens, og la de nye betydningene skylle inn. Om man er heldig vil det i det samme følge en ny erfaring av verden. Når disse erfaringene trer frem, dvel i dem. Ikke sett dem opp mot en større horisont. Ikke skriv inn samtidens politiske trender i verket. Vær fri for intellektets reduserende systematikk. Dette må være vår poetikk i møte med Frederik Svindlands forfatterskap.
Resepsjonen
Frederik Svindland debuterte i 2016 med romanen Pelargonia, i høst viderefører han debutens poetiske prosjekt med roman Engelsk tåke. I denne artikkelen vil jeg gripe fatt Svindlands poetikk og diskutere den i lys av resepsjonshistorien.
Pelargonia(2016) høstet stort sett positive mottagelser, blant annet en nominasjon til Tarjei Vesaas debutantpris (prisen gikk til Jan Kristoffer Dale). Bernhard Ellefsen spådde i kortene, forestilte seg jurysamtalen før prisutdelingen og konkluderte: «Tilfreds med både prosess og beslutning hever jurylederen møtet og vi – eller jeg, da – gratulerer Frederik Svindland som den beste debutanten i 2016» (Morgenbladet 24.03.17).
Ellefsen trekker frem den språklig følsomheten som gir seg til kjenne gjennom skildringene av barnets erfaring av omgivelser. Han legger til grunn en fin lesning av boka, men jeg skulle gjerne sett en mer omfattende lesning. Ellefsen nevner at forfatteren tidvis glipper kontrollen over språket, en bemerkning som stort sett preger de mer kritiske lesninger av verket.
Maiken Horn Bolset omtalte Pelargonia som «språklig bananas» i anmeldelsen med den syrlige tittelen Besjeling over evne (Littkritikk 17.10.2016). Horn Bolset er riktignok nysgjerrig i sin lensing av boken og skriver en grundig omtale. Likevel bærer hun en forestilling om litteratur som egner seg dårlig til å diskutere Svindlands poetiske prosjekt. Dette vil jeg vende tilbake til.
Den siste romanen, Engelsk tåke, ble omtalt som en seig affære av litteraturanmelder Ida Vågsether i Stavanger Aftenblad (13.08.18). Vågsether retter også sin kritikk mot det billedtunge språket: «[…] språket fjerner meg fra det som foregår i romanen og skygger over fortellingen» (Vågsether 2018).
I møtet med resepsjonen av Svindlands forfatterskap har jeg savnet en utdypende lesning av bøkenes poetikk. Til gjengjeld vil jeg derfor gjøre noen små bemerkninger om forfatterskapet og forhåpentlig kaste lys over forfatterens «språklige bananas».
Den umulige similen
Når Vågsether bemerker at språket skaper en avstand mellom henne som leser og fortellingen, legger hun samtidig frem en påstand om litteraturen. Jeg tolker Vågsethers lesning av Svindland som en kamp for en slags språklig gjennomsiktighet. Det virker som om Horn Bolset er av lignende oppfatning når hun skriver: «Besjelingene tar overhånd, sammenligningene forvirrer i stedet for å klargjøre bildene de opprinnelig sikter til, og refleksjonene kan ikke alltid sies å stikke særlig dypt» (Horn Bolset 2016)
Både Horn Bolset og Vågsether vurderer en tropes kvalitet utfra en forestilling om presisjon. Med dette mener jeg at betydningsoverføringen skal være klar og belysende ovenfor det som blir beskrevet. Dette må sies å være en klassisk aristotelisk forestilling. Denne uridéen om tropenes virksomhet er helt og holdent gyldig og ligger til grunn for gjengs språkføring. Likevel er det håpløst å bruke denne forestillingen i møte med Svindlands bøker. Svindlands språk beror ikke på en slik form for logikk og kausalitet, tropene «svarer [ikke] til det som de betegner». Språket henter snarere sin legitimitet gjennom å skape stemninger og uttrykk, fremfor å være presist.
«Og vinden styrter inn i kupeene som et kok av skålformede maneter» (Svindland 2016). Dette er et eksempel på den Svindlandske similen. Det er en umulig beskrivelse, den går ikke opp, den jobber imot alle forestillinger som ligger til grunn for både vind, maneter og språk. Likevel vil det være en grov feilslutning å konkludere med at denne linjen er feilslått, at det er «besjeling over evne».
Når Vågsether retter seg mot språket i Engelsk tåke og spør «Hva er det som egentlig sies her?» (Vågsether 2018), uteblir svaret fordi spørsmålet er umulig. Spørsmålet fordrer at språket i Engelsk tåkeer et verktøy for å skildre en fortelling. På samme måte oppstår det et spørsmål om hva Horn Bolset mener når hun hevder at besjelingene tar overhånd: fra hva da, fra fortellingen, historien eller motivene?
Hos Svindland kan en ikke snakke om en fortelling. Skildringene av jeget og foreldrene – som ligger til grunn i begge romanene – må heller imøtegås som forankringspunkter som språket springer ut fra. Engelsk tåke er først og fremst lyrisk, ikke prosaisk. Å hevde at språket fjerner leseren fra fortellingen er å lese prosjektet bakvendt. Fortellingen, eller de anakrone skildringene av hverdagslige hendelser, er stillaset som muliggjør de lyriske sprangene. En gyldig kritikk av Svindland må være motsatt, nemlig å hevde at fortellingen fjerner leseren fra språket. Med andre ord, at Engelsk tåkeburde gått enda lenger i sitt prosjekt, vært enda vildere i sine skildringer.
De spørsmålene en bør stille ovenfor bøkene er «hvorfor er similen umulig?», «hvilket estetisk uttrykk skaper det?» og «hva utsier det om språket og verden?». Horn Bolset er definitivt inne på riktig retning, avarter av slike spørsmål finnes i hennes lesning, men hun drar for raske konklusjoner. Hun skriver om Svindland:
Og når han skriver at «solen virker tyngre når den ligger så nær åsen», så tenker jeg: Ja!, det gjør den. Det har den alltid gjort. Men så «…synker lyset fra solen, setter seg dovent på overflatene, gir fra seg et sukk av tilfredsstillelse som ikke trenger forklaring». Denne setningen er symptomatisk for romanens språklige nivå, som får en mer og mer besjelende, sammenlignende, og tolkende tone etter hvert som vi kommer inn i den (Horn Bolset 2016)
Den første delen i beskrivelsen (hentet fra Pelargonia) faller i smak hos Horn Bolset, fordi hun som leser kjenner solen igjen: «det har den alltid gjort». Derimot opplever hun at besjelingen i neste ledd ikke fungerer like bra. På dette punket mener jeg det motsatte. Det første leddet er uinteressant, avarter av skildringer av en sol som henger tungt over åsrygger, hav, eller horisonter, er konvensjonelle forestillinger. Det er først i neste ledd at Svindland briljerer ved å gripe fatt i en etablert forestilling, en klisjé, og bygge den ut, ta den videre i en ny retning.
Horn Bolset stiller et viktig spørsmål: «Deler av dette språket virker å faktisk være her av en grunn. Men hva er den?». Og til en viss grad svarer Horn Bolset på dette spørsmålet, blant annet får hun fatt i en viktig ambisjon i forfatterskapet: «Se tingene fra tingenes ståsted». Men denne ambisjonen er for Horn Bolset feilslått fordi den språklige inngripen fyller erfaringen av tingen med subjektet selv, og dermed mister tingene sin påståtte råderett. En interessant påstand! Men konklusjonen er svak, blant annet fordi den mangler en diskusjon om persepsjon, om hvordan verden erfares, og om det i så fall ville vært mulig å tenke seg en subjektløs erfaring.
Horn Bolset og Vågsether burde våknet i de poetiske sprangene i Perlargonia og Engelsk tåke. I motsetning til Vågsether, leverer Horn Bolset for all del en rettferdig og grundig lesning. Men når hun kapitulerer og hevder at språket er «bananas», eller når Vågsether kaller det en «seig affære», står lesningene igjen som en konvensjonelle lesemoduser som er lite egnet for anmeldere av litteratur.
På parti med tingene
Svindland innleder Engelsk tåkemed et sitat fra den franske poeten Francis Ponge. Ponge kan stå som en fin inngang for å diskutere Svindlands poetikk. Ponge er ofte beskrevet som en tingenes-poet. Hans lyriske verker spinner om hverdagslige gjenstander og fenomener. Likevel erfares de på ny gjennom Ponges blikk. Italo Calvino skriver treffende om Ponge:
taking the most humble object, the most everyday action, and trying to consider it afresh, abandoning every habit of perception, and describing it without any verbal mechanism that has been worn by use (Calvino 2009: 231)
Bemerkningen er generell og kunne stått som slagord for mye modernistisk diktning. Likevel hefter jeg meg ved Italos bemerkning om persepsjonen. Svindland, i likhet med Ponge, bryter opp med persepsjonens vane, med andre ord, de etablerte forestillinger om hvordan verden erfares:
«Luften er tørr, nesten til å brekke av» (Svindland 2018: 39). Denne tilforlatelige setningen er mer interessant enn den først gir uttrykk for. Svindland sammenstiller to ulike erfaring av «tørrhet». I dagligspråket betyr tørr luft lav luftfuktighet. Svindland bruker uttrykket, men trekker det videre i en annen betydning. At noe er tørt kan også bety at noe er porøst – lett for å smuldre – for eksempel en tørr kvist. Svindland setter sammen de to ulike betydningene, to forskjellige erfaringer. Opplevelsen av å høre det knase i tørre greiner på skogbunnen blir satt i samhørighet med luften. Logisk er det et umulig bilde, erfaringsmessig innehar den en funksjon:
Det er ikke snakk om en fremmedgjøring, heller ikke noen form for symbolisme. Skildringen er fordringsløs, enkel i sin konstruksjon. Kanskje en kunne sagt at språket søker tingen, luften, før den blir konseptuell. At den strever mot å åpenbare en sanselig erfaring som ikke er bundet språkets logikk. Skildringen setter erfaringen i bevegelse gjennom et lite poetisk sprang. Svindland opptrer nærmest som en fenomenolog i sine beskrivelser. Den lyriske språkføringen er alltid på jakt etter nye sansninger av verden.
Persepsjonen
Jeg kommer til å tenke på den franske fenomenologen Maurice Merleau-Pontys betraktninger om malerkunsten. Hvordan ser man verden? er det fundamentale spørsmålet som ligger til grunn for verket Øyet og ånden (1964). For Merleau-Ponty er ikke malerkunsten en prosaisk gjengivelse av verden gjennom en fysisk-optisk forbindelse. Det er snarere gjennom en annen forbindelse, som Mikkel B. Tin beskriver fint i etterordet:
et syn som vil være forutsetningsløs, som vil se verden i dens første tilsynekomst, et syn som istedenfor å tilstrebe «overblikk» over verden, erkjenner å ha sitt synspunkt midt i den og som derfor kun virkelig kan se den «innenfra» (Tin 2000: 88).
Svindlands språk prøver ikke å tilstrebe seg overblikk, å ta verden i sin besittelse og gjengi en «historie», eller «fortelling». Det er heller ingen gjengivelse av erfaringer og oppfatninger, men snarere fødselen av nye gjennom språkets utfoldelse. Merleau-Ponty skriver om den moderne malerkunst at «strekens» funksjon ikke er å gjengi et konsept av motivet, si konturen av et eple. «Det det dreier seg om, er å frigjøre den, gjengi den dens konstitutive kraft» (Merleau Ponty 2000: 64). På samme måte er språket hos Svindland frigjørende, det øver press på ordene og skaper forskyvninger i deres vante betydninger gjennom uventede sammenligninger.
Likevel handler det ikke om å skape «originale» litterære bilder. Å se verden «i dens første tilsynekomst», er å finne frem til tingenes «konstitutive» kraft, noe som betyr i denne sammenheng at språket søker tingen forut tingen. Med andre ord objektet, tingen og erfaringen før disse blir konseptuelle i språkets struktur. Derfor mener jeg Horn Bolsets innvending om at subjektets språklige inngrep fratar tingen dens råderett er feil, for slik rett har den ikke. Det er ikke den Kantianske tingen i seg selv Svindland skildrer, men fenomenet forut. Ting må nok heller forstås som erfaringer. Og dette fenomenet, si luft, er betinget et skjæringspunkt mellom kropp og væren for å kunne erfares. Den kan ikke være empirisk og utenfor subjektet, like lite som den kun kan eksistere i det.
Svindland kan skildre trær, men nærmer seg konseptet fra en uventet vinkel: «De vrir bildene ut av seg, det kommer små knirk fra stammene, som tau som settes i spenn, som tenner når de prøver å gjemme seg i hverandre» (Svindland 2018: 34). Tingene, gjenstandene, naturen i forfatterskapet «vrir» bilder ut av seg. Skildringene av trærne starter med et kjent fenomen – knirkingen fra trestammer – som så settes i uvante sammenhenger, tau som spennes og tenner som gnisser. Det siste bildet er interessant i seg selv. Å skrive at «tennene gnisser» vil være å videreføre en etablert forestilling. Svindland gjør en elegant vri på dette fenomenet, de «gnisser ikke», «de prøver å gjemme seg i hverandre». Det er en komplisert billedrikdom. Skildringen avstedkommer med trær, men også de billedlige sprangene bærer med seg en originalitet som den vi er vitne til i beskrivelsen av tennene. Han «vrir» hvert bilde, bryter opp vanene som beror språket.
Skildringene er ofte forskjønnende, estetiske, men de må ikke misforstås som språkblomster. Språket har en estetisk virkning, men først og fremst igangsetter det fundamentalt eksistensialistiske spørsmål. Gjennom å bryte klisjeer og vaner avslører Svindland språkets konformitet. Horn Bolset og Vågsethers forvirring vitner om hvordan vi tar språket for gitt, på vår tro på språkets korrekthet og presisjon. De Svindlandske similers virksomhet skaper i stedet nye rom og muligheter for erfaring.
Dette kan være en av grunnene til at leseren blir satt ut av spill. Romanene er tunge på et helt særegent vis. Ikke på et idémessig eller intellektuelt nivå, men gjennom forholdet språk og sanseerfaring. Svindland gir ikke leseren noen holdepunkter. Leseren får aldri en klisjé å hvile seg på, aldri en etablert forestilling å «kjenne seg igjen» i.
Om man forventer en litteratur hvor språket er verktøy for å fortelle en historie er det forståelig at Pelargonia og Engelsk tåke fremstår som språklig bananas. Men om man er interessert i hvordan litteraturen reflekterer rundt språk og verden – om menneskets forhold til Væren – forblir Svindland en av de sterkeste unge forfatterne i norsk samtidslitteratur.
Disse bemerkningene om forfatterskapet er på ingen måte en fullstendig lesning av dets poetikk. Det må heller imøtegås som opptakter til diskusjoner det ville være interessant å videreføre, og som jeg håper blir videreført.
Kilder:
Calvino, Italo. 2009. Why read the Classics [ital. Orig. 1991]. Overs. Martin McLaughin. England
Ellefsen, Bernhard. 2017. Og vinneren av Tarjei Vesaas’ debutantpris 2017 er… Morgenbladet 24.03.2017. Oslo
Horn Bolset, Maiken. 2016. Besjeling over evne. Littkritikk.no 17.10.16
Svindland, Frederik. 2016. Pelargonia. Oslo
Svindland, Frederik. 2018. Engelsk tåke. Oslo
Vågsether, Ida. 2018. Andreboka – en seig affære. Stavanger Aftenblad 13.08.18. Stavanger
Denne teksten står også på trykk i Tidsskriftet Beijing Trondheim #6