Brødet og Eselet – alias Gunnar Wærness og Henrik Skotte – er ute med sin første langspiller, Del likt. Dermed har et mangslungent prosjekt også manifestert seg i form av en påkostet utgivelse på et veletablert forlag. Med på kjøpet følger dessuten seksten sanger som kan lyttes til i alle strømmetjenester, og duen står stadig på farten med kofferten full av instrumenter og rare kostymer for å holde showet sitt gående på litterære scener rundt omkring. Brødet og Eselet er unike i norsk sammenheng, og et mye brukt ord for å beskrive dem i ymse festivalprogrammer, er nettopp … ubeskrivelige. Hvor kommer de fra? Hva vil de oss? Vi tok en prat med Gunnar og Henrik over en sølete tallerken nachos og noen øl, en mørk og iskald vinterkveld somewhere i Trondheim.
BT: Damon Albarn i Blur har sagt at alle rockestjerner før eller senere blir til tegneseriefigurer. Han startet Gorillaz for å komme det i forkjøpet. Denne karaktergreia finner vi jo igjen hos dere også?
B&E: Det er utrolig mye rollespill i populærkulturen. Rundt hvem som er rockeartister, og hvordan folk dramatiserer forholdet mellom, for eksempel, Mick Jagger og Keith Richards. De utallige mytene og fan-mytologiene … her er det mye mat! Hvor teatralsk er ikke rock, egentlig? Enten de har på seg dongeribukse eller kjører full maske som Kiss – at folk går med på det er egentlig helt utrolig! Puddelheavyen ble jo sett på som maskulin og tøff. Menn i tights …
BT: De sørget jo for å sitte der med Maker’s Mark-flaska også, da! Men dere går på en måte lenger tilbake, til Minstrel Shows og Vaudeville og … musikalsk hører man jo både ragtime og afrikansk folkemusikk fra sju-åtte tusen år siden. Det er dette spillet mellom populærkultur og tradisjon – tradisjon er et dumt ord, da, men opprinnelse, alt det der … det er vel noe der?
B&E: Ja, vi har vel egentlig klart å finne ut at det nærmeste vi kommer noe som ligner, er middelalderteater. Sekulært middelalderteater.
BT: Det gir mening, det. Dere har jo litt sånn Carmina Burana-aktige … Mye av det er skillingsviser og sånt, alternativ historiefortelling. Men jeg driver og kaller det kabaret hele tida, for jeg finner ikke noe bedre ord. Er det … Kurt Weill og tysk 20-talls …?
B&E: Nei, ikke i det hele tatt.
B&E: Men de hentet det jo også fra et sted, tenker jeg. Jeg tror man gjør seg selv en utjeneste ved å tenke på det som en modernistisk tradisjon, egentlig. Hvis du ser på julebukken, julenissen, halloween og karnevalet, så har jo det eldre røtter. Ministrel-showet har et eldre forelegg. Og det er ikke så lett å si hva det er, men det virker som alle har en slags spontan idé om at det finnes en slags utklednings- og «nå fjoller vi oss»-greie innenfor disse rammene, for i kveld eller denne uka: På dette showet lar vi det bare henge ut, alt sammen.
BT: Da snakker vi om ritualer, ikke sant. En ting er denne underholdningen i middelalderen, den omreisende måten å leve på, nyhetsformidling og satire og så videre. Det andre er dette med det rituelle, der man for én dag eller ved en spesiell anledning gjør narr av gudene eller snur alt på hodet.
B&E: Tror det handler mer om å gjøre narr av seg selv enn å gjøre narr av noen der ute.
BT: Noen av låtene berører også flyktningetematikken – det er lett å se det sånn, i hvert fall.
B&E: Mange av dem er faktisk skrevet før det der satte i gang.
B&E: Mesteparten er egentlig det.
B&E: For det der med at folk flytter på seg, det er jo ikke noe nytt. Det er bare at det har blitt så jævlig aktuelt de siste tre årene. Brorparten av låtene er skrevet i 2011 og 2012, med et par-tre sentrale låter som har kommet til senere. Den folkevandringen jeg tenkte på da, var folk som stakk fra Bulgaria, og at det var trasig.
BT: Det østeuropeiske kan man kjenne igjen fra forfatterskapet ditt, Gunnar, både når det er snakk om høna i veska og kø og alt sånn. Det slaviske, og den kulturen. Du kaster det på en måte tilbake i en sånn depresjonssituasjon.
B&E: Alt det du sier der er relevant. Det er bare det at det er alle de tingene der samtidig.
B&E: Pluss Lerkendal og Heimdal og oppvekst og Afrika – og for ikke å snakke om Thomas Hirsch gate og Stjørdalsveien og …
B&E: Vi kjente jo hverandre før vi ble såkalt intellektuelle. Det har vært en ressurs.
BT: Musikalsk er det liksom noe av alt, er det lett å tenke. For eksempel med dette fingerpianoet på … er det Stor-Ofsen?
B&E: Det er ikke fingerpiano, nei. Det er en litt merkelig marimba fra Mosambik.
BT: Da får jeg med en gang sånn tidlig 80-talls Tom Waits-feel. Han brukte det jo som sånn eventyrreisende i horestrøket i Zanzibar, liksom …
B&E: Ja – og han hadde tatt det fra Dr. John!
BT: Og Dr. John hadde tatt det fra lokale folk som kom med skip, så det er jo noe med det. Men er det ikke lett å bli sammenlignet med Beefheart eller John Zorn … noe av det har jo litt sånn John Zorn-aktig craziness, med horn og den greia der.
B&E: Kan ikke nekte for at en stor del av 1991 ble kastet bort på å høre på John Zorn.
B&E: Ja, det ble kastet bort på John Zorn og Beefheart og Tom Waits, men jeg må jo innrømme at jeg synes det høres ut som streit popmusikk, jeg!
B&E: Det finnes jo der i popmusikken og, men vi har kanskje betont det annerledes. Jeg vet ikke.
BT: Popmusikk for oss … senest i dag ble jeg sittende og høre på Tinariwen. Og ikke for å være frekk eller noe, men der gjør ikke tekstene så mye for meg – de handler jo bare om vann, alle sammen. Det forstår jeg jo, det var det Fela Kuti sang om også, men hvis det for afrikanerne er vann, så er det for oss kanskje … penger?
B&E: Det er det for dem også.
BT: Ja, ikke sant – men vann og ressurser, da. Hver eneste låt handler jo om at det er noe som mangler …
B&E: På Setswana så heter penger «pula». Og vann heter «pula». Og regn heter «pula».
B&E: Så har du penger, har du flyt, har du ikke penger, er det ingen flyt!
BT: Det er jo noe med det at først må du ha bein, så må du ha armer, så må du ha jakke og lommer til å ha pengene i. Det er en beskrivelse av en slags utviklings … jeg skal ikke gå for langt inn på det da, men det er en type sivilisasjonskritikk her, på et eller annet nivå.
B&E: Tja, sivilisasjonskritikk er det vel ikke. Det er mer en slags fremstilling av verden sånn som den faktisk ser ut. Mer enn en kritikk av den.
BT: Men det å være en truth teller er jo også å være i opposisjon til noe, til den som ikke rokker båten?
B&E: Nei, det er ikke noen opposisjon i det. Det bare … Av og til føler jeg at dette prosjektet bare lager seg selv. Vi bare møtes og så blir det noe.
BT: Hva om noen hadde spurt dere da, veldig markant, hva stemmer dere? Det er jo et sosialt element her. Veldig sympati med … fisken, og …
B&E: Ja, alle skal ned! Vi deler ikke på godene, som sagt, men på trasigheta.
B&E: Politiske lojalitetserklæringer, det får du aldri av meg, det kan du bare glemme.
BT: Vi er vel alle enige om at ideologiene er døde og at høyre/venstre-aksene ikke virker.
B&E: Du skal ikke pisse på dem som er fattig – det er støgt og dumt. Det er et veldig enkelt prinsipp som enhver idiot egentlig burde skjønne. Og så snakker man om veldig mye annet, da.
BT: Men skal du sparke oppover, da – er det et prinsipp?
B&E: Du skal ikke pisse på de fattige, men du skal heller ikke tro at de er noe bedre enn deg.
BT: Dere har til nå gitt ut tre bøker. Både Griskokknetter og Del likt har klare musikalske forelegg eller utgangspunkt. Eurodike skiller seg kanskje litt ut i den forbindelsen – den har ikke noe soundtrack …
B&E: Det er vanskelig å skrive flere låter på de tre dagene det tok å skrive boka.
B&E: Boka er skrevet ekstremt fort, og sangtekster har det blitt skrevet senere på den. Og det finnes også et knippe låter.
B&E: Det finnes mange som er fabelaktige!
BT: For dette ble vel bestilt som et «korverk»?
B&E: Ja, men det ble aldri noe korverk. Vi tenkte polyfoni, men …
BT: Litt Bakhtin-aktig, da?
B&E: Jeg vet egentlig ikke hva Bakhtin sto for. Han snakket om karnevalet, det er så mye jeg vet, for det står på fremsida. Og så skrev han om Rabelais – og da skjønner jeg at, ok, da har han vel holdt litt på med sånn pandemonisk pre-surrealisme. Det er det jeg vet. Så opplys meg, folkens!
B&E: Det som er interessant, er at på grunn av de rollene, at man tar på seg en maske og går inn i en karakter, så tillater man seg andre ting enn man gjør ellers. Men det som egentlig skjer er at vi sitter i sofaen og prater. Og så får vi en idé som vi følger opp. Så er det en som spør: tør vi dette da? Og så kan vi si: ja, faen, det må vi da kunne klare. Eller så kan det være: nei, vet du, drit i det – vi har sett kuken din nok nå. Det blir bare til på et vis. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at jeg av og til får følelsen av at det bare var noe vi finner og plukker opp.
B&E: Viktig for den Eurodike-boka var at jeg husker vi satt og hørte på Lightnin’ Hopkins, og han har en sånn frase i den ene låten – «You ought to be ashamed» – og den bare åt seg inn i hver og en av oss, så vi gikk og sa det til hverandre. You ought to be ashamed. Og så samplet vi det. Vi klarte ikke å lage noen låt av det, men vi spilte det opp, igjen og igjen, og vi lot det liksom være et ekko som vi sto i. Det fungerte som en gnist. Og der er det jo, på sett og vis, Lightnin’ Hopkins som gjør noe – musikalsk, men han tar også en rolle, viser seg selv, men noe annet samtidig.
BT: Hopkins har flere sånne sanger der han er litt moralist, da.
B&E: Det hadde du også vært hvis du hadde drukket like hardt som ham … og blitt filmet samtidig!
BT: Dere er jo også hyggelige på en måte. Det dere vil er bra og anstendig og … fint. Dere er aldri slemme.
B&E: Ikke mot noen andre enn oss selv.
BT: Det er en human greie …
B&E: Det håper jeg da virkelig!
B&E: Såpass må man ha, holdt jeg på å si, kontroll over formen sin, at man ikke behøver å ha i hjel dyr og tømme griseskrotter i fanget på publikum og den typen modernistisk, skremsels, anti-borgerlig estetikk, da. Det har vi jo vokst opp med. Hva heter han … punkens sluttprodukt …
BT: Å, du mener han, JJ …
B&E: GG Allin!
BT: Ja, han … type!
B&E: Han var en type! Det kan du si. Og det er jo på sett og vis apoteosen da, av den estetikken – artisten som står naken og rusa på scenen og kaster dritt på publikum. Og de kommer, for de vet at det er det han gjør.
B&E: Og så får de muligheten til å bæsje i kjeften hans på scenen, i tillegg til å banke han opp litt og sånne ting.
B&E: Ja, og jeg tenker – ok, det får nå de drive med …
BT: Dere ligger nærmere Iggy enn GG Allin. Det er det med sympati, ikke sant, Iggy var jo heller aldri slem mot noen, men mer selv-nedverdigende.
B&E: Men det er ikke noe selvforakt i Brødet og Eselet.
BT: Nei, det mener jeg ikke. Men jeg tenker at dere har tatt på dere masker, slik at det er en proxy på en måte – det er jo ikke Henrik og Gunnar som står der, det er karikaturer av et eller annet. Kanskje symboltunge karikaturer, jeg har ennå ikke funnet helt ut hvor alt peker. Men et brød er jo et brød. Og et esel er et esel. Og en kamel er en kamel, og alt har noe å si. Det ene er mat og det andre er fremkomstmiddel. Jeg syntes selv jeg var morsom da jeg kalte CAConrad for «Loffen og Enhjørningen». En slags skrullete versjon av … jeg kunne for så vidt ha sagt «Martinien og Enhjørningen».
B&E: Da jeg oversatte Conrad, så ble det Loffen og Enhjørningen, det er kanskje sånn det var? Men det Iggy holdt på med … publikum skjønner jo at han ikke bare er seg selv. Det er en veldig viktig del av rockens teater. At folk får noe av artistens innsats, holdt jeg på å si.
B&E: Han skaper seg selv i møte med publikum, vil jeg anta. Jeg kan aldri forestille meg at han hadde bestemt seg på forhånd for at sånn skal jeg være. Men at publikum på sett og vis responderte når han begynte å gjøre det, og så fortsatte han.
B&E: Ja, for du sitter ikke i kjellerstua og tenker at nå skal jeg kle av meg og så skal jeg rulle meg i knust glass og kvele meg med mikrofonledningen, og så skal folk fatte at det ikke er noe jeg gjør mot meg selv, det er noe jeg gjør på vegne av dem også, for å uttrykke en følelse. Og så er jeg sexy samtidig.
BT: Det er jo det religiøse igjen, dette med å ta på seg et eller annet for de rundt, eller spille ut en rolle som de har behov for – du er en slags scapegoat. Den følelsen får jeg når Iggy, da hippietida var over og Manson hadde gjort det han gjorde, står og roper «I am dirt / and I don’t care». Så det er noe med å ta på seg skyld også, da, eller? Er dere ikke enig?
B&E: Det handler veldig mye om det som skjer mellom den som gjør det og den som kikker på. Og jeg tror ikke noen kan planlegge å ta på seg skyld, eller drite seg ut på vegne av andre, eller vise tidens frustrasjon. I beste fall er det en pompøs og utrolig innbilsk ting å tenke. Det går ikke an å forutse at den legeringen skal skje. Vi har alltid hatt det sånn med publikum at det har vært litt sånn prøvende. Noen har likt det veldig godt. Og noen har sagt at ja, det var interessant …
B&E: Det har delt seg veldig i to. Enten så er man veldig begeistret, eller så er man … Jeg har ikke opplevd at folk har vært sånn begge deler. Det har vært enten eller.
BT: Dere har jo muligheten nå, med vår lille nettside, til å avkrefte noen ting. Nå har dere et nytt produkt som har fått god mottakelse, og som sikkert kommer til å bli lest og hørt på. Det kan jo være fint å … jeg vet ikke, komme noe i … ikke at dere har noe forklaringsbehov, da …
B&E: Greia er ikke at vi ikke har noe forklaringsbehov, det er vel egentlig mer det at vi ikke har noen forklaring! Det er liksom umulig å forklare dette her. Vi har ikke noen metode eller noe som helst sånn.
B&E: Nei, det lager seg selv. Det har jo hendt noen ganger at vi har hatt noen ord på et papir, og så har du satt deg og klimpret på gitar og så har det bare blitt liksom. Av seg selv. Bokstavelig talt.
BT: Jeg tror det er litt viktig, for når man kommer til dere så virker det jo også planlagt. Sånn som det er med sånne rocketing – at man har sittet og tegnet karakteren, og så har man hatt en fokusgruppe som har bygd den ut. Det at det ikke er det … at det er noe som oppstår organisk, liksom, hos dere to.
B&E: Det går kanskje an å si det sånn at det finnes en idé om et spontant, mellommenneskelig teater, som ingen helt har formulert. Men du ser det mellom artisten og publikum, du ser det i måten artister avbildes på, men også hvordan artister lar seg fange av roller de blir pådyttet.
BT: Forfattere også, herregud.
B&E: Og forfattere.
B&E: Altså, alle kunstnere har en tendens til å bli det som andre folk responderer positivt på.
BT: Se på Knausgård, liksom, herregud.
B&E: Man skriver noen ræva diktsamlinger, og så plutselig skriver man en rar roman, og så skjer det noe. Man selger mer, og så blir man liksom han med den rare romanen. Du prøver ulike ting og så gjør du noe som plutselig treffer en tone, og da er det lett å la seg selv caste i den formen som den staker ut.
B&E: Jeg tror ikke det har så mye for seg å gå inn i hva vi mener med det vi gjør. Vi gjør jo det òg, selvfølgelig. Men det mener seg selv, så mye av det.
BT: Ja, hva er budskapet, liksom?
B&E: Budskapet er enkelt, det står på forsida. Del likt. Det trenger ikke å gå bra, men vi gjør nå i hvert fall det.
B&E: Det er typisk at man henger seg sykt mye opp i den type intensjoner og … det er sånn man forsøker å rettferdiggjøre at man lager bøker, at man har en intensjon. Og det koker som regel ned til en ganske simpel moral. Det man egentlig er ute etter, er at moral er interessant, moral er lokkende og … Vi skal ikke drive på med det, egentlig, men vi driver på med det, og vi etterspør det, og det er noe man forsøker å få formulert via omveier. Men det blir dumt, altså, når man forsøker å summere moralen i et prosjekt. Det er bedre å si at det er mye moralsk stoff. Noen ganger peker det en vei, andre ganger peker det den andre veien. Skurker får snakke fritt, og alle får være seg selv ytterst ut. Da blir det en moralsk lapskaus av det. Med divergerende interesser, og det blir …
BT: Jeg er hjertelig enig med deg. Men den relativismen, er ikke det noe som er relativt nytt, da? Jeg tenker på mine foreldre, for eksempel, de har ikke noe problem med å være moralistiske på basis av ganske lite, egentlig. Det er et system med hva som er lov og ikke lov, og det handler om Norge og sosialdemokratiet …
B&E: Men er de ikke også et resultat av sekstiåtterne og den opplevelsen av at det virkelig, for første gang i historien, var noen som skjønte hva det å være god faktisk var for noe? Og det var dem! Og det klarer de ikke å slutte å tenke – altså, de klarer ikke å fri seg fra tanken om at de er gode mennesker.
B&E: De har også hatt et rettferdig moralsk opprør mot den generasjonen som de mente var forkastelig, da, i et samfunnsperspektiv. Det opprøret sekstiåtterne tok, som i det store og hele er et sentralt opprør i det estetiske feltet. Å være mot makta, for eksempel, var jo klassisk retorikk fra den gangen, jeg tror ikke det er noen som tror på at du kan abstrahere makt på den måten som det ble gjort. Og da har kunsten hatt som rolle å være i opposisjon. Men nå driver kunsten og prøver å finne nye plasser for seg selv. Jeg vet ikke hvor vi passer inn i det terrenget. Det eneste vi må gjøre, er å passe på ikke å lyge – på feil måte.
BT: Dere har noe til felles med en del samtidige hip hop-artister, som også lager seg karakterer og behandler noen av de samme temaene.
B&E: Hip hop har vært skitviktig for oss på et stadium, det er kanskje ikke så viktig nå, men …
B&E: Det var mange år at det var viktig for oss i det prosjektet her.
B&E: Ja, musikalsk var det på en måte et samlingspunkt.
BT: Jeg tenker på den humoren som har kommet inn i hip hop, den selvironiske greia. Litt sånn sørstatshiphop, de nye trap-artistene.
B&E: Du tenker på Young Thug?
BT: Han er et eksempel, ja, men det er vel mer Migos eller …
B&E: Gucci Mane?
BT: Gucci Mane er også en, ja … Der er det jo en drag-greie på gang. De har tatt den nyrikheten helt ut. Det er en humor, som er ganske mørk, det er ikke Slim Shady, det er det her med white trash … hvilket forhold har dere til white trash-scenen?
B&E: Kommer av seg selv. Hvit, middelaldrende mann med ølvom.
B&E: Det er bare å prøve å være Elvis, det, så blir det sånn.
B&E: Ja, det kommer virkelig av seg selv, og det er jo en sånn … Herregud, som den identiteten er noe man prøver å holde vekk fra sin forfatterpersonlighet og sin kunstnerpersonlighet, det er jo det man virkelig for enhver pris må holde unna, da! Å gi etter for det presset er jo ganske deilig, egentlig. Drite i det.
BT: Du kan jo se eselet som en sånn #metoo … Både brødet og eselet har jo klare konnotasjoner til noe seksuelt, også, altså et eller annet sånn … ikke? «Hung like a donkey,» og, liksom, sånn der?
B&E: Så langt har vi ikke tenkt.
B&E: Det er mulig det finnes sånne konnotasjoner, men vi har ikke tenkt det. Jeg har ikke sett det på den måten, det nærmeste jeg kommer er egentlig at … jeg tar av meg klærne, og det er så åpenbart at det er faen ikke mye sex, altså!
BT: Det er lite kjærlighet på et eller annet vis, sånn heteroseksuell, ekteskapelig, tradisjonell kjærlighet i det?
B&E: Ingen emansipatorisk, livsbejaende sex?
B&E: Å, herregud, det er det vakreste som fins. To mennesker som elsker hverandre.
B&E: Det er det vakreste som fins. Men kunsten … Å, gud som modernismen har dratt i det juret, da, til det er helt tomt. Melket pulinga som det ene sekulære svaret på transcendens og forvandling.
BT: Det er jo koselig, det er ikke så rart, hvis man skal hygge seg …
B&E: Ja, for guds skyld, skal vi hygge oss, så puler vi. Men vi gjør det hver for oss – for det første! Og for det andre, så tenker jeg at det har vært et så sentralt og grundig studert moment i menneskelivet i kunsten de siste føkking søtti årene, fra Henry Miller til i går, liksom, så å tematisere det så sterkt, det er i hvert fall ikke noe jeg er opptatt av.
BT: Dette performative har vært sentralt for dere, og noe dere har holdt på med lenge. Hvordan funker dette nå som boka har kommet ut? Føler dere at dere får til å formidle når dere står på scenen?
B&E: Det skifter litt. Av og til klaffer det. På Lillehammer så klaffet det jo. Og da klarte vi å opprette en eller annen slags nerve med publikum. Andre ganger skjer det at diktprogrammene blir litt lange og vi ikke kommer på før kvart over elleve. Da begynner folk å bli fulle. Og da blir litteratene mest interesserte i mingling, de orker ikke å sitte og konsentrere seg. Da blir det vanskelig.
B&E: Ja, da er det tungt å dra, altså. Men det der er så jævlig vanskelig, for du kan stå der og føle at du på en måte drar og drar og drar, og når du er ferdig, så er du helt pudding ferdig fordi du føler at det bare har gått i motbakke. Men så er det ingen andre som har kjent det på den måten, folk har vært fornøyde og syntes det var stas.
BT: Har dere rom for … Jeg tenker at hvis man er seg selv, så kan man alltids si ifra. Si «hold kjeft, ellers går jeg av», eller noe sånt, men når man er i karakter, blir det mer trøblete. Da går man på sett og vis ut av karakteren, med mindre man kommer på noe genialt.
B&E: Det at folk snakker og sånn er ikke noe problem, fordi vi overdøver dem uansett. Jeg opplever mer det at du merker på kroppsholdningen når folk er slitne og egentlig venter på at dette skal bli ferdig. Det er det verste. Da spiller det ikke noen rolle om de liker det eller ikke, de orker ikke akkurat nå. Det er som å ha sex når du ikke har lyst, ikke sant.
BT: Vi har snakket mye om det performative, men hvordan tenker dere at bøkene står i forhold til det? Hva tilfører det å gi ut ting i bokform? Ligger det en dokumentasjonstanke bak?
B&E: Nei, det er ikke dokumentasjon, det står bra på egen hånd, synes jeg.
B&E: Det er noe med lesning og fordypning, som er litt viktig å gi folk.
B&E: Men vi sleit noe jævlig med det med bilde og tekst … Vi sleit rimelig mye i et års tid, altså vi sleit før den tid også, men da bare gjorde vi. Da det kom til det punktet at det skulle gis ut, begynte vi virkelig å slite. Fordi vi fikk ikke stoffet til å snakke sammen som vi trodde.
B&E: Det finnes en innebygd forventningsstruktur i bokformater. Spesielt hvis du fletter tekst og bilder, er det en veldig forventning om at bildene skal kunne ha illustrativ funksjon. Og hele den ideen om hva som er illustrativt, og hierarkiseringen mellom tekst og bilde, er kjempevanskelig å håndtere kunstnerisk.
BT: Hvordan var det å jobbe med forlaget? Var de mye med i den prosessen?
B&E: Vi har vel egentlig ikke hatt noen særlig innblanding.
B&E: Nei, Oktober har bare sagt «flott – HJELP, så dyrt! Okei, det går bra, vi fikk penger». Men vi fikk mye motstand til å begynne med, på en måte som vi følte var utslag av redsel for hva folk ville komme til å si, mer enn for hva det var.
B&E: Og så har vi ikke hatt noen sånn superbevisst idé om hva bokformatet skulle gjøre for oss heller. Vi tenkte liksom bare at bøker er bra. Og teater er bra. Og musikk er bra. Og alle de tingene samtidig må bli kjempebra!
B&E: Til å begynne med fyrte vi bare løs. Jeg tror manuset i alle fall var dobbelt så tjukt.
B&E: Ja, vi har masse, masse, masse materiale. Og det å få det til … Det må jo bli mer enn summen av delene hvis det skal være noen vits, tenker jeg.
B&E: Det å få det til å snakke – det var det som var vanskelig. Og det er litt sånn at dette universet har vi jo holdt på med i mange år, så vi opplever at det er noen åpenbare – det er åpenbart hva det her står for og hva det her står for. Men det er jo ikke det. Vi er jo klar over at det ikke er det og. Jeg er litt stolt av photoshoppinga mi, jeg, altså!
BT: Jeg gleder meg veldig til biblioteket på Skaun eller Levanger setter denne boka i barneavdelinga, og noen låner den med seg hjem og ber mor eller far om å lese den på senga.
B&E: Avant Garden hadde aldri fått en skriftlig klage før den første gangen vi spilte der.
B&E: Og der var det folk som hadde spist glitter og sittet på scenen og bæsjet gull, altså, året før. Men det var greit.
B&E: Bæsjet på scenen og fått noen til å putte bæsjen tilbake i rumpa igjen, men det var det ingen som klaget på!
B&E: Jeg tror det var fordi plakaten var ute på gata, det var det som ble støtende.
BT: Et siste ja/nei-spørsmål: Knutsen og Ludvigsen. Ja eller nei?
B&E: Det ville vært løgn å si nei. Det finnes en historie.
B&E: Det finnes en ganske lang historie der, men … De har ikke vært en inspirasjon i den forstand at vi har sett på det og tenkt at de gjør sånn, dette kan fungere litt som det, det har ikke vært sånn i det hele tatt. Det er bare at … vi er jo trøndere, og så er vi to.
B&E: De har jo vært der.
B&E: De har vært der. Jeg har vokst opp med dem, det har vi jo alle på mange måter, men jeg var litt nær fordi Øystein Dolmen var en nær venn av familien da jeg vokste opp. Han lærte meg å spille gitar.
B&E: Det skal sies, av rent anekdotiske årsaker, at den første sangen som ble skrevet i vårt samarbeid, den ble komponert og spilt på en ukulele som har vært …
B&E: Det ble den ja! Det var ukulela som er brukt på alle Knutsen og Ludvigsen-platene som har Øystein sin sånn … Jeg skulle ha ukulele, jeg skulle begynne å spille ukulele, for gitarene var for store. Øystein ble med meg i musikkbutikken, jeg var ikke gammel nok til å gå i butikken alene. Han drev og prøvde ukuleler, men fant ingen som var god nok. Så jeg fikk kjøpe av ham hans til 25 kroner – med trekk! Og det har han angret på siden. Hver gang jeg har møtt ham de siste årene. Men jeg har gitt den til datteren min, så han kan dessverre ikke få den igjen.
B&E: Så på et eller annet vis kan man jo si at de har … Rent mytologisk sett så har de injisert DNA i det her.