Nora Eide debuterte tidligere i år med Familien din – en samling tekster som sorterer under et utvidet novellebegrep; enkelte av tekstene ville like gjerne kunne kalles kortprosa, i den lakoniske og skarpsynte tradisjonen etter Lydia Davis eller Gunnhild Øyehaug. Det er med andre ord en egenartet og uforutsigbar utgivelse, der familierelasjoner, eller fraværet av slike, kan gi uventede utslag – en far nekter å vedkjenne seg datteren i butikken, en kvinne leier en skuespiller til å spille broren i et bursdagsselskap. I en tid hvor familien for alvor har festet grepet om samtidslitteraturen og gjort den til gjenstand for strid blant sensasjonshungrige litteraturkritikere, gjør Nora Eide en smart perspektivforskyvning: Det heter ikke familien min, men familien din. Dermed skulle man ha gardert seg mot oppfølgende utgivelser fra forulempede søsken. Men hvem sin familie er det da hun skriver om? Vår alles? Og hva er egentlig en familie i disse dager, uansett?
– Du føyer deg inn i en etter hvert ganske lang liste av forfattere med bakgrunn fra Westerdals som debuterer på Flamme, blant annet har jeg lest at du gikk i klasse med Thomas Espevik, som også er blant årets flammedebutanter. Hvor viktig har Westerdals vært for deg som skrivende, og at du endte opp med å bli forfatter av «Familien din»?
– Det beste med Westerdals var egentlig friheten. For meg, som tidvis har vært livredd for å skrive noe dårlig (i så stor grad at jeg ofte har latt være å skrive i tilfelle det kunne ende opp som dritt), var det deilig å komme til et sted hvor man fokuserte mer på eksperimentering enn å skape den neste store oppvekstromanen. Da jeg gikk der, hadde skolen et ganske avslappet forhold til struktur. Stort sett ble vi bare kastet uti det uten instrukser. Skriv, sa lærerne, og så måtte vi bare skrive. Det tvang meg til å komme i gang, og det ga meg tid til å teste ut alle dårlige ideer i fred.
Samtidig ble jeg kjent med innmari mange flinke folk på Westerdals, blant annet Thomas Espevik, som startet litteraturtidsskriftet Kamilla og spurte om jeg hadde lyst til å være med i redaksjonen. Tiden i Kamilla ble en viktig skriveskole i seg selv. Vi var fire studenter som leste og redigerte andres tekster i mange år, og jeg lærte utrolig mye av det arbeidet. Det var egentlig der jeg begynte å forstå at litteratur kan være nesten hva som helst, og at jeg kanskje, kanskje kunne være en av dem som kunne lage det.
– Du har uttalt at det i løpet av arbeidet med boka ble forkastet 500 sider med tekst. Da lurer jeg på hvordan manuset har forandret seg underveis – hva var utgangspunktet da du begynte å skrive på det, og hvor langt unna har den ferdige boka endt opp med å bli?
– Jeg leste et intervju med Jan Kristoffer Dale for ei stund siden, hvor han sier at han er skeptisk til skribenter som ikke i hvert fall har par uutgitte skriveprosjekter i skuffen, og jeg støtter meg tungt, tungt, tungt på den uttalelsen. De 500 sidene du nevner, er jo egentlig to novellesamlinger som ikke var gode nok til å bli utgitt. Jeg skulle så gjerne vært en person som skrev noe banebrytende den første gangen jeg satte meg ned for å skrive, men for meg har boka tatt mye tid og mange forsøk. Det var helt nødvendig for meg å få ut en god del grums før jeg kunne skrive noe som fungerte. Og da jeg til slutt begynte å skrive bedre historier, måtte jeg fortsatt skjære bort fantastisk mye fett og trevler og selvhøytidelig tull fra tekstene. Den ferdige boka er derfor veldig langt unna det som var utgangspunktet.
– Jeg leste også et intervju der du sier at du «alltid» har skrevet, på samme måte som folk på Norske Talenter «alltid» har sunget eller drevet med magi. Husker du hvordan du fant frem til skrivinga og hva den betydde for deg som yngre? Var du på noe punkt en del av et miljø, eller har det alltid vært en ensom greie?
– Aaa, det høres så selvfornøyd ut å si at man «alltid har skrevet». Jeg mente egentlig bare at jeg har hatt interessen for å skrive ganske lenge, og at skriving ofte har gjort meg innmari glad, men det betyr jo ikke at jeg moste ut kortprosa på barneskolen. (Selv om det hadde vært veldig kult). Mye av det skrivende livet mitt da jeg var yngre, handlet bare om sitte på rommet mitt med tre desiliter Baileys på en Urge-flaske mens jeg skrev uendelige dagbokinnlegg og dikt om menskramper og Sondre Lerche. Jeg tenkte ikke på skriving som noe man kunne gjøre på ordentlig, for meg var det bare et godt utløp for alt som skjedde i det lille livet mitt i Kroppanmarka. På den tida visste jeg heller ikke at det fantes litterære miljøer, stort sett gikk jeg rundt i lange kordfløyelkåper og trodde at jeg var den eneste i Trondheim som syns det var gøy å skrive. For øvrig var jeg også helt sikker på at jeg var den første som oppdaget Daft Punk, og at jeg var opprinnelsen til kraftuttrykket «fanker’n», så jeg var jo på god vei til å bli selvopptatt nok til å prøve meg som forfatter.
– Og når du har holdt på med skriving så lenge, regner jeg med at du også har lest mye. Er det noen bøker du kan trekke frem som gjorde spesielt inntrykk på deg i starten?
– I likhet med mange andre, var jeg helt oppslukt av Roald Dahl. Jeg elsket at tekstene hans var så fulle av lukt og væske og kjøtt. Jeg husker fortsatt hvordan de onde kjempene i «SVK» snakket om å knaske og slurpe og slafse i seg små barnebein, det var så tilfredsstillende grotesk. Jeg likte også veldig godt at han ikke var redd for å fortelle om det som var fælt. Selv om bøkene hans handlet om hekser og magiske ferskener, føltes historiene så ekte ut fordi de viste frem at det finnes folk som ikke vil deg godt, det finnes situasjoner som ikke er gode å være i, omgivelsene er ikke alltid trygge, og det har jeg tatt med meg videre. I dag er det fortsatt viktig for meg å ikke romantisere når jeg skriver. Hvis jeg skal skildre noe på en ordentlig måte, må jeg ta med både det lyse og det mørke, det fine og det harry og det forferdelige. Uansett hvor forelska du er, kan du fortsatt få diaré. Det er viktig å huske på.
– Familien er, åpenbart, et hovedtema i boka di. I en av de første tekstene, «Foreldrene dine», skriver du om en slags datingside der man kan finne seg nye familier under mottoet «En ny sjanse – for de som ikke fikk det til på første forsøk». Men er familier egentlig utbyttbare? Og hva, tenker du, er det disse folkene søker når de ønsker seg en ny familie?
– Det spørsmålet er egentlig utgangspunktet for boka. Er familier erstattelige? Dersom man av ulike årsaker ikke kan være del av sin egen familie, går det an å finne seg en ny? Kan man lete opp fungerende foreldre/besteforeldre/søskensurrogater? Det er stort sett det jeg har prøvd å utforske gjennom boka, fra forskjellige vinkler og personer. Hva som er svaret på det, må leseren få bestemme selv. Men, jeg tenker jo at folkene i boka alle søker en eller annen form for tilhørighet. De har et enormt behov for å høre hjemme et sted. Hvis du hadde møtt karakterene på Bunnpris, ville det vært vanskelig å komme bort fra dem, de ville insistert på å følge deg hjem, bære posene dine for deg.
– Går det ellers an å si noe kort om hva som fascinerer deg ved familierelasjoner og hva som gjør at du følte det funket som en litterær ramme for fortellingene i boka di?
– Familierelasjoner skiller seg jo fra andre relasjoner ved at man (i utgangspunktet) ikke kan velge hva man får. Man kan ikke håndplukke familien sin, noe som gjør at familieforhold både kan være veldig enkle og veldig vanskelige samtidig. I tillegg er jo familier alltid i forandring, de eser ut og krymper inn, medlemmer forsvinner og nye kommer til, noen konflikter kjølner mens andre blusser opp, det står aldri helt stille, det blir aldri helt friksjonsfritt, det er stadig noe som ligger og ulmer under overflata, det er tusen tegn og koder man kan plukke opp hvis man bare følger med, det er et fascinerende tema, i hvert fall for meg.