Denne våren har budt på noe så usedvanlig som en diktdebutant fra Klett – en ung mann som ikke bare fremstår uhørt moden for alderen, men som dessuten har klart kunststykket å komme seg inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, til tross for at han skriver på kav trøndersk! Vi er imponerte. Og litt nysgjerrige. For hvordan kan det egentlig ha seg at denne karen kommer med en diktsamling med så mange dybder og lag, så mange åpninger og utsyn, så tunge spor av erfaring og visdom, når vi sverger på at det bare var i forrige uke han diltet rundt som frivillig på Æ Å og stakk til oss russekortet sitt? (henger ennå på korktavla, med sitatet fra Phil Dunphy.) Ting har gått fort for Bendik Sandnes Vada, og i et forsøk på å henge med i svingene har vi stilt ham noen spørsmål om diktsamlingen – Vak – om skrivingen og tenkingen, om skogen og København.
– Beskrivelser av diktsamlinger, tenker jeg, kan ofte virke litt reduserende; «en ung mann forlater en hytte på fjellet, der han har bodd sammen med en kvinne», heter det for eksempel på forlagssidene, mens andre har vært mer opptatt av dette med at kvinnen i forholdet du skildrer ønsker barn (noe som får mannen til å ta beina på nakken). Selv synes jeg det er vanskelig å si så mye mer om diktene dine enn at de omhandler noe grunnleggende eksistensielt, en slags vedvarende kamp mellom naturen og menneskenaturen – eller kanskje snarere en slags sammensmeltning av disse to. Hva tenker du selv om å få diktene dine beskrevet av andre? Treffer folk noe, eller er de like gjerne på villspor?
– Jeg liker egentlig forlagets beskrivelse av boka fordi den ikke innskrenker handlinga til et spor man må følge. Jeg syns den framstår som så åpen som boka egentlig er, den beskriver kun den åpenbare bevegelsen. De som har skrevet om boka har, som du sier, vært veldig opptatt av det med at «æ»’et i boka ikke ønsker barn, og det tror jeg bare er naturlig, at man vil holde fast i det som kanskje er det mest konkrete og tilgjengelige i boka, det er noe som veldig mange har erfart. Jeg syns det har vært veldig interessant og spennende å lese omtaler, selv om de har vært relativt ensporet opptatt av dette aspektet ved boka. Det er vanskelig å si om omtalene påvirker lesningene hos andre i større eller mindre grad, men jeg har fått veldig mange spørsmål rundt det med ønsket om barn (om det er selvbiografisk osv.), men det at det er naturlig å henge seg opp i det tilgjengelige, gjelder nok ikke kun anmeldere. Jeg hadde nok ønsket at folk hadde skrevet litt mer om de grunnleggende prinsippene, for helt ærlig er graviditetssporet for meg kun et anslag til en mer eksistensiell undring. Det har jo noen vært inne på, men ikke i så stor grad som jeg har ønsket.
– Dette eksistensielle forsterkes for meg av at diktene fremstår som nesten tidløse, i en tid hvor mye av samtidspoesien ellers er full av nåtidsreferanser. Stemningen hos deg kan nesten virke bibelsk på den måten, eller mytisk – som i myten om Sisyfos – i skildringene av menneskelig strev. Jeg lurer på om dette også reflekterer skriveprosessen din på noe vis? Altså, er det å skrive litt sånn å tre ut av hverdagen og inn i en tilstand som er mer løsrevet fra tid og sted?
– Dette kommer nok ikke som en overraskelse, men jeg er veldig glad i å være i naturen, noe som sikkert kan framstå som en skikkelig dikterklisjé. For meg er den kjærligheten helt genuin. De fleste av diktene i boka skrev jeg mens jeg gikk på Nansenskolen i Lillehammer, en by som helt tydelig er preget av naturen rundt seg, og skriveprosessen var veldig assosiativ, jeg skrev når noe stod klart for meg, i stedet for å aktivt arbeide for å finne dette «noe». Samtidig merket jeg at lysten til å skrive fant sted samtidig som jeg fysisk var i en form for transitt-tilstand. Det kunne være på en togreise fra Trondheim til Lillehammer, hvor jeg hadde vært i en by og var på vei til et mer naturpreget sted, samtidig som toget kjørte gjennom Gudbrandsdalen. Det kunne også være mens jeg satt i Lillehammer og så mot naturen på den andre siden av Mjøsa, eller omvendt. Så det å tre ut av den man er i hverdagen, og også tre ut av samtidspoesien, har vært helt avgjørende for diktene og for meg selv. Da kan ting kanskje virke litt mytiske. Jeg sier heller ikke at samtidspoesien ikke har påvirket meg, det har den absolutt, men jeg syns mye har et altfor aforistisk preg og samtidig vil si noe om hvordan det er å være til i dag, på en veldig «poppis» måte, om du skjønner hva jeg mener. Og da føler jeg man mister noe. For meg har det vært nødvendig å tre ut av meg selv og tida, så langt det lar seg gjøre.
– Den geografiske forankringen – tilknytningen til naturen og landskapet – blir vel dessuten understreket gjennom bruken av dialekt i boken. Hvordan kom du frem til at du ville skrive på trøndersk?
– Ja, noen vil nok hevde at jeg, ved å skrive på dialekt, insisterer på et geografisk område man skal lese ut ifra. Jeg skriver jo fra det landskapet jeg har bodd i det meste av mitt liv, det trønderske, men det er ikke så mange fikse tanker rundt det valget. Det kom simpelthen fordi for meg er språket, i hvert fall det poetiske språket, et verktøy for å uttrykke noen tanker om verden som jeg har tenkt. Derfor må det være det språket jeg tenker med, altså den trønderske dialekten. Det er først og fremst svaret på spørsmålet. I andre rekke kommer mulighetene som det trønderske språket fører med seg; større musikalitet (vil jeg hevde), dobbel vokal, sammenslåing av verb og objekt osv.
– Men til tross for trøndersken – eller kanskje på grunn av den, hvem vet? – kom du gjennom nåløyet til den prestisjefylte Forfatterskolen i København. Hvordan reagerer medelevene dine på at du skriver på dialekt?
– Jeg tror de synes det er interessant, for det skjer nesten aldri i Danmark. Det virker som om dialekt har noe fordummet over seg, og at det er preget av skam for københavnere. De fleste skifter automatisk over til københavnsk når de kommer til byen, så det blir heller ikke bevart i like stor grad som i Norge, hvor vi er flinke til å insistere på å prate slik vi vokste opp med å prate, uansett hvor i landet vi bor senere. De respekterer at dialekt har en helt annen kulturell betydning i Norge, at det ikke er en form for nasjonalistisk prosjekt, og med den erkjennelsen kommer det et blikk for de positive sidene ved dialekt. Det har nok tatt tid, og mange ordforklaringer, men det virker som de har vent seg til det.
– I Norge har vi jo ellers ganske lenge snakket om den danske poesien, som visstnok er inne i en gullalder nå, og i vinter kom hele fire danske diktsamlinger ut på Samlaget. Hvordan føles det for deg som er midt inne i dette? Skjer det mye spennende i København, eller er hele greia litt oppskrytt?
– Jeg syns ikke det virker som om danskene selv mener at de er inne i en gullalder nå, det tror jeg eventuelt er skapt av media og/eller Samlaget. Det er skummelt å snakke om litteratur med et slikt kommersielt språk. Det er sant at salget av poesi har gått noe opp i Danmark, men er det derimot sagt at poesien er blitt bedre? Det kommersielle språket kan bruke ord som gullalder når det er noe å feste disse ordene til, noe som er overskuelig og lett å selge. I dansk sammenheng har vi den såkalte Generasjon Etikk, som for øvrig er et uttrykk skapt av media. I norsk sammenheng hadde vi «de fire store» på slutten av 1800-tallet, som vi i lærebøker i norsk har omtalt som en gullalder. Jeg tror ikke at, hverken i dansk eller norsk sammenheng, det blir/ble gitt ut en høyere tetthet av god litteratur i disse periodene. Det at fire danske poeter, som egentlig skriver helt vidt forskjellig fra hverandre, har et utpreget fokus på etikk overfor verden, det blir til en kommersiell gimmick. Selvfølgelig er det flott at det leses mer poesi, men jeg tror man må ta dette språket med en klype salt, og heller fokusere på hvilken debatt det eventuelt kan sparke opp til. Og det syns jeg dansk poesi er veldig god til. Det skjer veldig mye spennende i København, det er et godt sted å være for en skrivende på flere måter, men jeg syns det er skummelt å bruke så definitive begreper om en så flytende og nyansert størrelse, som litteraturen er.