Er det mulig å sette opp en teaterforestilling på ett døgn? Med konseptet Blaff i regi av Litterært Kollektiv gir de nettopp dette et forsøk. 
– Tanken er at korte, intense inngrep og produksjoner også kan være givende, både for de som deltar og de som overværer det som blir produsert. Også slipper man ideen om at det skal være helt perfekt.
Hanna Malene Lindberg fra Litterært Kollektiv forteller at Blaff er et konsept inspirert av Døgnfluer i Oslo – der de lager teaterforestillinger og konserter på ett døgn.
– Tanken med Blaff er at det er et konsept som kan brukes til mye. Først ut er jo nå Blaff: Teater, der en forestilling skal stables på beina fra onsdag morgen til torsdag kveld, av folk som ikke nødvendigvis har jobbet sammen før. De får et utganspunkt som inspirasjonskilde, og ut fra dette skal alt produseres, settes sammen og ordnes til noe som kan presenteres for et publikum. Så får vi se hvordan det går.
Konseptet skal altså brukes flere ganger, og så langt har Litterært Kollektiv tanker om Blaff i utgaver med poesi, kunst og arkitektur i byen.
– Det er jo et sjansespill, for hvis noe virkelig ikke funker så har man ikke så mye tid til å fikse det. Men til Blaff: Teater har vi fått med oss flinke folk, og fått tillatelse til å bruke et utgangspunkt jeg synes er skikkelig kult og inspirerende – så forhåpentligvis vil det gå bra.
Cathrine Hoem og Christine Sæterli skal skrive manus og spille i forestillingen. 
– Inspirasjonskilden er Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, av Kim Hiorthøy. Den består av mange små historier og noen bilder, og vi har tatt utangspunkt i noen av disse historiene. Vi går mer for stemning enn en lineær fortelling, så forestillingen vil nok være fragmentert, på samme tid som vi har noen gjennomgående temaer. Det er et lappeteppe som skal settes sammen til en helhet til slutt.
De synes det er spennende å skulle jobbe på denne måten, og ikke minst se hva de ender opp med.
– I teatermiljøet så sier vi ofte «kill your darlings», og det må vi være forberedt på her. Det kan være en idé vi er bestemt på å ha med fra begynnelsen av, men så kan det hende den ikke passer inn i det hele tatt når vi kommer til sluttfasen, og da må vi bare kutte den. Dette prosjektet krever god samarbeidsevne, alle må gi og ta.
Historiene de skal ta utgangspunkt i handler om menneskemøter.
– Hva man prøver å oppnå, hva man kanskje ikke helt får til, og om hva man godtar og ikke. Det er på en måte forvrengninger. Litt den her usikkerheten og det ubesluttsomme mennesket, at man ikke helt vet hva man skal gjøre og hvordan man skal gjøre ting, og ofte går seg fast i en rutine.
Ivar Djurhuus og Øystein Fjeldbo står for musikk, lydeffekter og stemningssetting. De tar utgangspunkt i et stykke kunst og tolker det på sin egen måte med musikk.
– Man må jo ta dette konseptet litt for det det er, vi har bare denne korte tida, og det kommer ikke til å bli like ferdigprodusert som hvis vi for eksempel hadde en måned på oss. Vi må egentlig bare finne et musikalsk tema og bli dratt i en retning. Det er også det som er litt skummelt, for man kan jo bli dratt i helt feil retning. Man har liksom ikke luft til å få et overblikk over det man egentlig har produsert før man står i selve framførelsen. Men det er akkurat det – man har bare én sjanse, og man blir tvunget til å bare gjøre i det øyeblikket.
Diana Lindbjerg har ansvaret for sceneografien for forestillingen. Hun tror man kan oppnå en slags synergieffekt ved å samarbeide på tvers av ulike kunstfelt.
– Det de andre gjør er utenfor det jeg selv gjør til vanlig. Man kan se seg blind på enkelte vinkler ved sitt eget arbeid, og da kan det å samarbeide med noen som gjør noe annet føre til de mest uventede åpenbaringer.
Hun forteller at det som er tanken ut i fra tekstene de bygger forestillingen på, er det som er vanskelig å snakke om mellom mennesker. At vi kan snakke om de samme tingene og gjenta det den andre sier, men at vi likevel kan ha helt forskjellig forståelse av det som blir sagt.
– Det handler også om drømmene våre og ulike måter å flykte på. For noen ganger drømmer vi om et visst liv, og vi vet godt hva som skal til, eller har i hvert fall en idé om hva som skal til. Hvis vi bare åpner den døra, så vil det være frisk luft der. Men ofte velger vi en annen løsning, kanskje på grunn av en slags passivitet, vi er litt redde fordi det er så usikkert. 
Hun påpeker at vi i Norge har et godt og sikkert liv, i motsetning til usikkerheten man for eksempel opplever som flyktning eller om man lever i et diktatur.
– Men hvorfor er det sånn at følelsen av frihet ikke følger med i dette trygge, gode livet? Denne ideen om frihet eksisterer jo rundt oss, så hvorfor er slik at noen mennesker kan føle seg så fanget?