Det er bare dager til den norske fotballsesongen sparkes i gang igjen etter en lang vinter. Og selv om landslaget vårt som vanlig holder seg hjemme under store mesterskap, avholdes det EM i Frankrike senere i sommer. Det er i et Europa som knaker mer i sammenføyningene enn på lenge, og kanskje påvirker det måten vi som tilskuere forholder oss til kampene og spillerne på? For fotball er også historie, geografi og politikk, og slagene som utspiller seg på matta speiler også den virkeligheten vi lever i, med sine mange konflikter og utfordringer. Peder Samdal debuterte i høst som forfatter med boken Mario Balotelli forklarer Europa, en bok som utnytter nettopp dette. Resultatet har blitt en innsiktsfull og spennende fortelling om den tiden vi lever i. Vi har snakket litt med Peder om boka, og et par andre fotballrelaterte ting.
– Mario Balotelli forklarer Europa er en bok som gir et detaljert bilde av dagens Europa gjennom å bruke kjente fotballspillere som eksempler. Dette må jeg si er en overraskende effektiv metode å formidle til dels tunge historiske og politiske emner på. Kan du fortelle litt om hvordan ideen til boka oppsto?
– Det første kapittelet ble skrevet etter en tur til Nederland. Da kom jeg på idéen om å koble Ibrahim Affelays historie med debatten i Nederland om innvandring og islam, som har en langt skarpere tone enn debatten i Norge. Affelay har vokst opp i en fattig, muslimsk familie, der faren døde tidlig og moren fikk ansvaret for hele ungeflokken. Affelays familie kommer opprinnelig fra Marokko, som er den gruppen som får mest kritikk i Nederland, på grunn av høy arbeidsledighet, dårlig integrering og kriminalitet. Metoden med å koble fotballhistorier og historie/politikk er brukt i fotballbøker for voksne, men overraskende nok ikke for ungdom. I hvert fall ikke her i Norge. Jeg tenkte tidlig at her lå det et spennende potensiale. Det finnes mange bøker for barn og unge om fotball, men de er rimelig tannløse og handler stort sett om hvor mye fotballspillerne tjener og hva de gjør på fritiden. Jeg var helt sikker på at ungdom var interessert i å vite finne ut mer om bakgrunnen til spillere de hører om ukentlig. Temmelig raskt kom idéer til andre koblinger, det var ikke vanskelig å finne relevante historier fra fotball-Europa.
– Hvordan har du gjort utvalget av fotballspillere og temaer? Har det vært en målrettet prosess, eller er noe av stoffet ting du allerede har fått med deg gjennom en generell interesse for fotball?
– Noen av historiene var det åpenbart at skulle være med fra begynnelsen av. Özil og det multikulturelle Tyskland, Affelay og det islamkritiske Nederland, Balotelli og det fremmedfiendtlige Italia. Dette var temaer jeg kunne mye om fra før av. Det var også viktig for meg at boken tok opp dagsaktuelle temaer: flyktningkrisen, uro i EU, finanskrise, krigen mellom Ukrania og Russland. Det skjer veldig mye dramatisk i Europa i disse dager. Noen av disse temaene måtte jeg lese meg opp på, for eksempel om EU. Dessuten var det viktig for meg å skrive om disse folka og temaene på forskjellige måter. I klassisk sakprosastil, med reiseskildringer, med et sosiologisk blikk, i intervjuform og med noen skjønnlitterære snutter, der jeg går inn i hverdagen til Özil, Balotelli og vanlige fotballsupportere. Jeg håper og tror at det grepet gjør det enklere og mer spennende å lese om de viktige temaene i dagens Europa.
– I boka får vi mange sterke historier, for mange til å gå inn på her, men du har selv valgt Mario Balotelli som «poster-boy» på omslaget. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for dette valget?
– Først og fremst fordi Balotellis historie er veldig relevant for boken. Foreldrene hans innvandret til Italia fra Ghana. I ung alder ble han plassert i en italiensk fosterfamilie, og har gjennom hele oppveksten kjent på det fremmedfiendtlige Italia, og han har opplevd mye stygg rasisme. Man kan si mye om Mario Balotelli, han er en av fotballverdenens underligste figurer, men jeg tenker at han er preget av de omgivelsene han har vokst opp i og at de er med på å gjøre han til den han er. Til tross for svake sportslige forestillinger de siste årene, er Balotelli utrolig populær blant både unge og voksne. Det er aldri kjedelig med Balotelli!
– VM-året 2014 førte med seg et lass av fotballbøker, alt fra Frank Lande til Knausgård, Aslak Nore og Kjartan Fløgstad hev seg på bølgen – ja, Dagbla’journalistene Stalsberg og Pedersen fikk til og med ristet liv i det gamle radarparet Solstad/Michelet. Det begynner å bli en stund siden fotball ble stuerent i de litterære kretser. Hva tenker du om fremveksten av denne typen utgivelser? Hva skal til for å skrive en god bok om fotball?
– Jeg synes at det er en gledelig utvikling, at dyktige forfattere som er interessert i sport også skriver om sport. Solstad og Michelet er pionerene her i Norge. Sammen med Jan Erik Vold, som har skrevet om skøyter. En god forfatter tenker litterær kvalitet og det gjenspeiles i den ferdige boka. Det finnes selvfølgelig journalister som også kan skrive gode bøker, men jeg synes det er altfor mange svake sportsbøker skrevet av sportsjournalister. Jeg tror det finnes enorme muligheter for å utvikle den uglesette sjangeren «sportsbiografien». Biografien om Zlatan er et eksempel på et fruktbart samarbeid mellom en fotballspiller og en litterær medforfatter, i David Lagercrantz. Kvalitet er viktig, noe bokens enorme gjennomslagskraft er et bevis på. Jeg håper vi får flere koblinger mellom nytenkende, formsterke forfattere og interessante idrettspersonligheter. Hva med en biografi om John Arne Riise skrevet av Nils-Øivind Haagensen? Eller et essay om Cecilia Brækhus av Tomas Espedal?
– Gode tips der! Og siden vi er inne på det; har du en favoritt blant alle fotballbøkene?
– Favoritten min er faktisk ikke en ren fotballbok, men en bok om sommer-OL i 1972, skrevet av Per Olov Enquist, Katedralen i München. Det er en bok med så mange kvaliteter. Den ser både det store og det små i idretten, og er så mye mer enn en oppsummering av OL-et. Boken har en historisk dimensjon, med Enquists unike evne til å formidle historie, om OL-grunnleggeren Pierre de Coubertin og IOC. Den har en samfunnkritisk dimensjon, Enquist var tidlig ute med å problematisere pengemaktens inntog i idretten. Enquist klarer også å sette seg inn i svært ulike idrettsutøvere, zambiske boksere, sovjetiske vektløftere og alt som står på spill når de skal i ringen. Som ikke dette var nok, havner Enquist midt oppi terrordramaet, med Svart Septembers angrep på den israelske OL-troppen, og skildrer dramatikken og stillheten etterpå.
– Ved siden av forfattervirksomheten er du en av redaktørene for sportsnettstedet Olympiastadion. Her er utsynet bredere enn bare til fotball, og dere dekker både skihopp, skøyter og sykkel. Hvordan kom Olympiastadion i gang, og hva er ambisjonene deres?
– Olympiastadions ambisjon er å skape en portal der forfattere og skribenter kan utforske sport og sportsutøvere på litterære måter. Min gode venn og medredaktør Endre Ruset har for eksempel skrevet flere hundre haikudikt om Noriaki Kasai og publisert dem på Olympiastadion, i tillegg til en singelutgivelse hos Flamme Forlag. En hel haug med norske forfattere har skrevet dikt, prosa, historiske artikler, essays, intervjuer for Olympiastadion, og det synes vi er veldig stas. Vi er først og fremst et nettsted, men vil også fortsette å gi ut noen fysiske utgivelser. Olympiastadion har for eksempel utgitt historiens første diktsamling om tennis, I bane rundt en gul ball, av Jon Ståle Ritland. Pluss litterære hefter om hoppuka og den norske cupfinalen i fotball.
– Du har selv vært aktiv på Ullern IF, skriver du i boka. I senere tid har du også spilt for det norske forfatterlandslaget i fotball. Hvordan er ståa for forfatterlandslaget for tiden? Har de noe å stille opp med mot andre forfatterlandslag?
– Jo, Norge pleier å bite brukbart fra seg. I høst var vi i Sverige og spilte 3-3 mot de svenske forfatterne. Og vi planlegger nye kamper i 2016. Vi trener en gang i uken, inne på vinteren, ute i sommersesongen. Hvis noen har lyst til å være med, er det bare å ta kontakt. Både skjønnlitterære og sakprosaforfattere er velkommen på laget.
– Til slutt, det nærmer seg seriestart her hjemme. Hvordan går det i år?
– Jeg tror det kommer til å bli en veldig spennende sesong. Flere lag er gode nok til å bli med helt inn. Molde, Odd, Rosenborg og Strømsgodset. Nå er det ingen hemmelighet at jeg er Molde-supporter, men det er ikke noen tvil om at Molde er det norske laget med høyest toppnivå, prestasjonene i Europa League viser det. Spørsmål er hvor Moldes bunnivå ligger. Vil de være stabile nok? Er de sultne nok? Jeg tror det. Men siden jeg alltid tipper feil vinner, tipper jeg at Beijing Rosenborg tar gullet.