Blant høstens poesidebutanter knyttet det seg for vår del noen spesielle forventninger til Eirin Gundersen. Eirin er et av navnene som i flere år har hatt det med å dukke opp rundt omkring på nettet, som regel knyttet til tekster som gjorde inntrykk på oss, og som fikk oss til å komme tilbake. Vi har med andre ord ventet på denne debuten, og det er ingen overraskelse at også Du er menneske nå, som nå foreligger, treffer oss. Vi har snakket med Eirin om den fine debutboka, og hvordan den ble til.
–Gratulerer med en veldig fin diktsamling! Hvordan har det vært å debutere?
–Takk! Å debutere har vært noe av det skumleste jeg har gjort. Jeg er selvfølgelig veldig glad, og det er veldig fint å kunne holde sin egen bok i hendene og vite at jeg faktisk har klart å skrive den. Det er en lettelse, og det føles utrolig motiverende. Men samtidig er det ganske nervepirrende å vite at boka er der ute og kan leses av alle.
–Samlingen er delt inn i tre deler, som tematisk skiller seg litt fra hverandre. Er dette en komposisjon du arbeidet lenge med, eller kom den av seg selv?
–Den kom nok av seg selv, gradvis. På mange måter har jeg skrevet tekstene i boka samtidig som jeg selv har bevegd meg videre i livet. Den første delen er jo den delen som i størst grad skildrer tapet av en far, og var nok den delen jeg arbeidet lengst med, fordi jeg selv befant meg lenge i en sorgtilstand da jeg skrev den. I del nummer to ble det naturlig å føre fokuset vekk fra jeg-personens sorg og ut i verden, for å få et større perspektiv på livet. Del to er vel derfor en slags overgang, fra sorgen i første del, til undringen og utforskingen av urtiden og historien vår i tredje del. Jeg kan kanskje si at de forskjellige delene i boka er et resultat av min egen sorgprosess, eller min egen vei ut av sorgen.
–Noen tråder går likevel gjennom diktene, jeg opplever det kanskje først og fremst som en bok som undersøker menneskets plass i et større, økologisk kretsløp (noe man også kan tenke ut fra tittelen). Diktene er befriende lite opptatt av å plassere seg selv i samtiden, men spenner opp et bredere lerret, der perspektivet gjerne strekker seg flere millioner år tilbake. Kan du si litt om utgangspunktet for diktsamlingen, hvordan sirklet du deg inn mot dette stoffet?
–Et sted underveis i skrivingen begynte jeg å reflektere en del over hvordan vi har opplevd sorg og død til forskjellige tider. I en større sammenheng er det jo ikke noe spesielt med at noen dør, det skjer hele tida og har alltid gjort det. Å tenke dette gjorde at jeg begynte å se meg selv som en del av historien. Jeg er fascinert av hvordan mennesker har levd og tenkt og følt til forskjellige tider, og ble opptatt av å utforske det felles menneskelige, og som du sier: menneskets plass i et større, økologisk kretsløp. For å utforske det måtte jeg skrive om liv på ulike plasser i verden og i tida, og gå helt tilbake til begynnelsen, til havets opprinnelse og mikroorganismene som nesten ikke har utvikla seg siden. Midt i all sorgen etter å ha mista faren min følte jeg på et slags fellesskap med mennesker jeg aldri har møtt, som levde lenge før jeg ble født, og jeg fant en form for trøst i sporene vi etterlater oss og i det livet som tross alt tvinger seg fram.
–Et annet påfallende trekk er bruken av naturvitenskapelige motiver – ofte for å skape uventede koblinger mellom mennesket og naturen. Om man vil kan man påstå at du med dette skriver deg inn i en slags trend i den nordiske samtidslyrikken. Er dette noe du har forholdt deg til underveis, eller tror du det er tilfeldig at flere unge forfattere skriver om dette akkurat nå?
–I den grad jeg har forholdt meg til det underveis har jeg prøvd å ikke lese så mange skjønnlitterære bøker med naturvitenskapelige motiver, i frykt for å få prestasjonsangst selv. For meg handlet det mest om at å utforske naturvitenskap ga meg et større perspektiv på verden, noe jeg trengte på tidspunktet da jeg skrev boka. Å lese om noe jeg i utgangspunktet visste ganske lite om, og språket i de leksikalske artiklene, virket veldig forløsende for skrivingen min. Hvorfor det har blitt en trend og om det er tilfeldig at flere forfattere skriver om det, vet jeg ikke.
–Noen av oss har allerede kjent deg som skribent på ulike fora på nettet i flere år. Hvordan har det å skrive på denne måten vært med på å utvilke skrivingen din? Og hvordan var overgangen fra å skrive blogg til å skrive et bokmanus?
–Jeg vet ikke helt hvordan det har utviklet skrivingen min, men jeg skrev jo en ganske personlig blogg, som for utenom dagbokskrivingen jeg holdt på med som tenåring kanskje kan regnes som hvordan jeg begynte å skrive. Det å få oppmuntrende kommentarer på det jeg la ut der gjorde at jeg turte å fortsette å dele det jeg skrev. Men overgangen fra å skrive blogg til å skrive et bokmanus var veldig stor. Tekstene jeg la ut på bloggen ble skrevet utålmodig og raskt, uten at jeg tenkte på form eller sjanger, og i et stream of consciousness-lignende modus, mens det å skrive et bokmanus har krevd mye mer arbeid og tålmodighet. Jeg har flikket mye på setningene, bearbeidet det, og skrevet mange av de samme tekstene om og om igjen.
–Du har også gått på forfatterstudiet i Bø og i Tromsø. Hvordan har det vært å gå der? Har det hjulpet deg frem mot den boken som foreligger i dag?
–Jeg var allerede ferdig på forfatterstudiet da jeg begynte å skrive på boka, men det at jeg har gått på forfatterstudier har nok absolutt hjulpet meg en lang vei. Jeg lærte mye om min egen skriving og tror at jeg ble en bedre leser enn jeg var før jeg begynte der. I tillegg var tilbakemeldingene og tekstgjennomgangene viktige. De fjernet noe av usikkerheten jeg følte rundt mine egne tekster og fikk meg til å ta skrivingen mer alvorlig.