Askild Matre Aasarød er stemmen bak Morgenbladets nye podkast. Litt av en oppgave å lede avisa inn i en ny journalistisk sjanger tenkte vi! Så vi stilte noen spørsmål som vi lurte på da vi hørte de første programmene.
– Hva er historien bak poden, var det du eller avisa som tok initiativ?
– Før jeg startet i Morgenbladet jobbet jeg i to år i dokumentarmagasinet Plot, der startet jeg et slags hobbyprosjekt hvor jeg laget en podkast hvor jeg fikk journalistene bak dokumentarene til å fortelle om historiene de skrev om. Det bygger litt på at det ofte er veldig spennende å høre folk snakke om prosjektet de har jobbet lenge på. De forteller ofte med god driv, i tillegg kan det være stoff som ikke ble med i saken, eller ting som hendte under arbeidet med den som ikke var naturlig å fortelle i historien (hvordan man fikk tak i kilder, uventede ting som hente på reise etc.) som passer godt i samtale-over-en-øl-formatet. Da jeg startet i Morgenbladet hadde de alt en god stund lagt ut lyd fra foredrag og samtaler i avsias regi (mye godt stoff der!). Men det var ofte lange klipp som krevde litt mer av lytteren. Så vi kom frem til at det var en god idé gå videre med kortere journalistsamtaler.
– Modellen dere har valgt legger mye press på deg som journalist.
– Den originale tanken er egentlig litt motsatt, å senke presset så mye som mulig. Ettersom det ikke er mye ressurser til å lage podkast, har vi lagt terskelen lavt produksjonsmessig (med noen unntak). Jeg lager en løs mal som jeg diskuterer litt med journalisten. Så tar jeg opp samtalen inne på et av avisas møterom (omgitt av gamle innbunnede utg. av avisa, som fungerer som forbausende god lydisolering). Ettersom jeg klipper og strammer til etterpå, kan vi kan tørre å snakke nokså fritt og prøve oss frem.
– Hvordan syns du at det har gått i de episodene som nå foreligger?
– Som sagt er det bevisst enkle greier vi driver med akkurat nå. Jeg synes vi har fått til noen fine samtaler, men merker at vi fortsatt leter litt etter rytmen i programmet. Hva er det som gjøre at en samtale blir så medrivende at du ikke kan slutte å høre på? Hvordan finner en en god måte å fortelle en historie med en egenverdi, uten at vi forteller så mye om at folk ikke gidder å kjøpe avisa? Det er en vrien balanse. Løsningen er nok uansett å høre mer på Terry Gross:)
– Får du velge sak selv, eller har avisa visse saker de ønsker å fremheve?
– Vi diskuterer litt internt, og har prøvde litt forskjellige. Det er klart at det er noen saker som fungerer bedre som løse samtaler. Denne uken har vi for eksempel en veldig god sak om behandling av terminalpasienter. Men den er vrien å snakke om, ettersom det er så mange små nyanser en ikke kan bomme på. Dermed snakka vi heller med Gaute Brochmann om verning av betongarkitektur.
– Skal dere holde på 15 minutter-formatet, eller tror det vil ta andre former etter hvert?
– Det er helt bevisst at vi holder oss rundt 15 minutter. Mange podkaster som har poppet opp i det siste er alt for lange, spør du meg. For å gjøre seg fortjent til mer enn 15 minutter må man ha en slags andre akt tror jeg, sånn rent dramaturgisk. Et eller annet nytt må skje, eller historien må utvikle seg. Hvis ikke blir en samtale fort bare bakgrunnspjatt for lytteren. Da er det mye enklere, og bedre, å lage stramme 12-15 minutters samtaler. Det er bedre å la folk sitte igjen og ha lyst på litt mer, enn at de vil ha mindre.
– Hvordan har tilbakemeldingene fra andre journalister vært?
– De har vært fine. Nå har vi jo ikke akkurat funnet opp kruttet. Men jeg håper jo folk kan sette pris på at vi holder det stramt og enkelt. Samtidig som vi kanskje kan gi et lite glimt backstage i hvordan pølsa lages:)
– Noen ord om podcastmediet i Norge og den posisjonen Morgenbladets podcast er ment å ha?
– Det er moro at podkastene (endelig) kom til Norge, og det er en del fine greier som har popper opp (selv om jeg skulle ønske ikke alt var talking heads, om jeg skal kaste litt stein i glasshus). Jeg tror Morgenbladets stoff passer godt til mediet. Tanken vår er jo at podkasten skal være en måte få en flik av avisa uten å måtte bla opp i den, samtidig som vi jo tror det kan få folk til å oppsøke the real thing. Da tror jeg spennende, nokså stramme samtaler hvor lytteren får møte menneskene bak journalistikken, er en god måte å gjøre det på. Så får vi se om det blir noe mer. Mediebrukere tar stadig mer inn gjennom ørene. Da er det naturlig at Morgenbladet også er i lyd.
– Hadde ikke du og Jørgen Strickert vært et bra team? Kan du ikke lage en episode med han?
– En livsfarlig tanke! To trøndere som forsøker å være mer litt mer avslappa og breiale enn de egentlig er, i samme studio! Kan gå fryktelig galt!
Sent men godt kjære Morgenbladet!
Anmeldelse, Morgenbladets podcast.
I noen år nå har jeg klaga, ukentlig, over at Morgenbladet ikke har hatt noen podcast. Nå har jeg fått det jeg ville ha, så med skrekkblanda fryd satte jeg med ned for å lytte.
Morgenbladet er Norges kanskje viktigste kultur og debattavis, og det er helt klart mye stoff å lage podcast av, kanskje litt vel mye kunne man tenke. Fallhøyden er i alle fall stor, tatt i betrakning den rollen avisen har hatt de siste 20 årene.
Jeg har sett bort ifra pilotene, og konsentrert meg om de tre episodene som hittil har kommet siden 22. juni. Passende nok har jeg vært på reisefot de siste ukene, og har derfor ikke lest papirutgavene. På denne måten har jeg får testa ut hvordan poden funker uten å ha lest de aktuelle artiklene.
Jeg er en kresen lytter. Med litt radiobakgrunn, som ivrig podcastkonsument og morgenbladleser mistenkte jeg at jeg kom til å ha en del å utsette på produktet. Forventningene var klart høye. Mange av de avisene og magasinene som ligner på Morgenbladet, i andre land, har hatt et podcasttilbud som har fungert veldig godt. Nordmenn lytter mye til radio, vi hører på podcaster og vi konsumerer mye journalistikk fra utlandet i denne formen, så hvorfor har det tatt så lang tid her i landet? Det er mulig at man ventet på rett person.
En slik podcast kunne ha blitt løst på mange måter, og modellen som ble valgt er risikabel. Den støtter seg ene og alene på en journalists evne til å intervjue. Da er det godt at denne journalisten er Askil Matre Aasarød, som har erfaring både fra trykk og lyd-medier. Noen vil kanskje kjenne han igjen fra Plot og som reporter for Ekko på P2.
Kvalitet på noe som har Morgenbladetstempel er selvfølgelig, så vi får tenke at dette er grunnen til at det har tatt så lang tid å få podcasten opp og gå. Kanskje var ikke det så dumt, formatet fungerer så langt veldig bra. Praten er naturlig, episodene er korte og fokuserte. Temaene tar utgangspunkt i innholdet i avisen på en måte man kunne forvente, men de er et supplement, ikke en forlengelse av stoffet i seg selv. Om dette vil forandre seg med tiden får vi bare se, men det virker som om det som hittil har kommet, er nøye planlagt og gjennomtenkt.
Intervjuet med Audun Lysbakken i første sending, treffer nok målgruppa. Litt mer vågalt blir det i neste episode, som i større grad prøver å oppfordre til videre lesning. Episode tre er imidlertid den mest vellykkede. Episodene er veldig ulike, og intervjuobjektene oppfører seg og snakker på en slik måte at hver sending peker i hver sin retning.
Det er morsomt å høre hvordan intervjuobjektene har ulik erfaring med radiomediet: Samtalen med Simen Sætre skiller seg fra den med Audun Lysbakken på mer enn en måte. Den ene med en skrivende journalist som forklarer et arbeid som ikke kan forklares på 15 min, den andre med politikersvar og innøvde fraser.
Praten med Lysbakken blir mest spennende når intervjueren kommer til spørsmål om hvordan andre opplever Lysbakken som leder. I et øyeblikk kan du høre en vant politikker som kjenner på at en journalist spør om noe han ikke har 100% svar på. Når medietreninga ikke strekker til begynner det å svinge!
På en annen side er praten med Sætre den episoden som gir meg mest lyst til å lese avisen. Kanskje flyter ikke samtalen like godt, men tema er spennende nok til å holde det gående. Det slår meg at lengden er veldig god. Hadde de vært lengre, hadde dette fordret noen form for oppbrudd eller hvile, men den konkrete og fokuserte stilen står ikke i fare for å konkurrere med avisen i seg selv. Altså kan du ikke gå til podcasten for å ”slippe” å lese avisa. Det kan godt være at dette hjelper på løssalget, om det da ikke er slik at det blir et tilbud til dem som allerede er interessert nok til å sjekke dette ut. Jeg håper bare at man ikke sitter igjen med sendinger som reklamerer for avisa, og jeg håper redaksjonen ser at dette er en potensiell fare.
Håkon Gundersens byutviklingsprat, er en litt sånn behind the scenes, og det funker veldig godt. Innholdet består av litt journalistsladder og presentasjon av en spennende problemstilling. Her er det som om to journalister snakker over en øl, om en sak de begge er opptatt av. Vi får også snakk om tidligere artikler, noe som gir episoden en god dybde. Jeg håper Morgenbladet legger ut de omtalte artiklene på nett, slik at lytteren kan gå tilbake og tilfredsstille nysgjerrigheten. Å legge ut tidligere saker på nett vil, om podcasten skal funke, være et viktig element, ikke minst fordi folk kommer til å lytte i ettertid, og på et tidspunkt når artiklene ikke nødvendigvis er tilgjengelige lenger.
Er dette relevant for folk som ikke leser avisa? Tja, kanskje ikke, men det er nok ikke meningen heller, i hvert fall ikke så langt i produksjonen. Vi trenger en slik podcast, og valget av vert er det ingenting å utsette på. Jeg håper bare at Aasarød får nok plass og frihet til å utvikle denne formen og modellen. Det vil Morgenbladet vinne stort på, på kort og lengre sikt.