Vi fortsetter vår serie med litterære løpelister. Denne gangen har vi fått musikktips fra forfatterlandslagets Eivind Hofstad Evjemo.
Trist rånermusikk. Playlist 4×4.
Oppvarminga begynner med Katie Meluas «Nine Million Bicycles». Da legges verden for mine føtter, stemninga blir fin, ting ruller på. Den glir videre over i Ariel Pinks «Fright night», som er kjappere, frekkere og får de 100 kiloene mine til å kjennes litt morsomme. Men jeg skal videre, økta har jo så å si ikke begynt enda, jeg må nekte følelsen av å cruise. Så Paul Kalkbrenner tar over med «Sagde der Baer», som er lavere og kjøligere, mer snikskytteraktig. Det er også viktig å punktere Melua-stemninga da første 4’er nærmer seg. Om jeg rekker kjører jeg også Kalkbrenners «Gutes Nitzwerk» som er passe monoton, passe dunkete. I første intervall kjøres John Maus «Atomic Born Living». Låta er jappete og har et pent AHA-aktig driv framover. Man kan se for seg at man kjører fort på en smal vei med en dyr rød bil. Første økta er alltid et helvete, derfra er alt langt igjen. Intervallet må derfor raskt glemmes. Blikket vendes forover. Jeg trenger gitarlyd, jeg trenger et band, å høre pust og plekter og jeg elsker åpninga på Smith Westerns «Only One». Om jeg får det til skrur jeg gjerne på de første 20 sekundene om og om igjen. Andre intervall kommer alltid jævla plutselig og jeg kickstartes med Venom «Under the spell». Her justerer jeg ofte hastigheten på mølla opp – blir ivrig og overmodig – og må like oftere justere ned senere i intervallet. Flaut. I påfølgende pause kjører jeg Wu Lyf bittertriste «Such a sad puppy dog». Den har så fine orgelparti og jeg elsker orgel. Gjør meg igjen søt og lett. Tredje intervall dedikeres til Crystal Castles «Baptism». Crystal Castles er uten tvil favorittbandet mitt og tredje intervaller uten tvil det tyngste runnet, så her kjører jeg ut mitt sterkeste kort. La beina gå, hvisker jeg til meg selv, under beaten som jeg aller mest assosierer med trist rånermusikk. Denne rekken av triste assosiasjoner får tiden til å gå fortere. I pausen veit jeg at det verste er over, at bare spurten venter. Gnomen Mac De Marco gir meg «Let her go» og den gjør meg tander og mild. Men to minutter er ingenting, rekker ikke høre den ferdig. Og siste intervall gir jeg til Burzum og «Kaimadalthas’ Nedstigning». Og jeg løper alt jeg har sammen med Greven med tennvæsketanken bultende mot låret og stavkirken i full fyr. Det er Covenant’s «Bringer of the Sixt sun» hentet fra mesterverket Nexus Polaris som møter den slitne med kirkebjeller. Denne renner over i Frederic Chopin: Etude for piano nr. 21. En nusselig liten snutt som går fint til rulletekst. Så er det bare å rette seg opp, tørke panna, spraye litt vann på møllegelenderet. Rusle hjem. Svært gjerne med «Brighter!» av Cass MaCombs på øret. Over og ut.